Om vinteren står lerketrær nakne, det vil si uten blader. Men konglene blir sittende i krona, noe som gjør at det er lett å kjenne igjen disse bartrærne – våre vanligste bladfellende, konglebærende trær. Knopper som bryter med myke, lysegrønne nåleblader er et vakkert vårtegn, og er vi utålmodige, kan vi skjære lerkekvister på ettervinteren, sette dem i vann og få en forsmak på våren inne i stua.
Tekst: Ole Billing Hansen
Japanlerk (Lárix kaémpferi (Lambert) Carr.) finnes viltvoksende i vulkanske fjellområder fra 1200 til 2800 moh. på hovedøya Honshu i Japan. Der kan trærne bli opptil 45 meter høye, mens 30 meter høye trær kan forekomme hos oss. Krona er som regel kjegleformet hos unge trær, men den blir bredere og mer uregelmessig med alderen. Greinene sitter vannrett eller er svakt hengende. Stammebarken er brunrød og flakner av i smale skorper. Kvisten har furer og er uregelmessig behåret, rødbrun og ofte doggete av et tynt vokslag.
Felles for alle Lárix er at de har både langskudd (årsskudd som strekker seg) og sidestilte, kompakte kortskudd på fjorårskvist og eldre kvister. På kortskuddene blir det hvert år utviklet nye kranser av blader inntil skuddet dør. Hos japanlerk har hvert kortskudd 40-50 nålblader. Nålene er blåliggrønne, 2-3,5 cm lange og har spalteåpningsbånd på begge sider. Tverrsnittet er nærmest trekantet. Høstfargen er gullgul. Kortskuddene kan også utvikle hannblomsterstand, som visner og faller av etter blomstring, eller til gulgrønne kongleanlegg som i løpet av sesongen utvikler seg til 2-3 cm lange, modne kongler. Frøene er 3-4 mm lange og lysebrune.
Japanlerk er dokumentert kjent i Vest-Europa fra 1861 da Veitch planteskole innførte treslaget fra Japan. Arten ble tidligere kalt L. leptólepis, noe som viser til at konglene har tynne kongleskjell. Det gjeldende navnet har sin bakgrunn i den tyske legen og kjenneren av japanske planter, Engelbert Kämpfer (1651-1716).
I Japan er arten mye nyttet til bonsai. Plantene tåler skjæring godt, og vi kan derfor også nytte arten som klipt hekk. Ettersom unge planter vokser raskt, må de skjæres mye tilbake de første årene for at hekken skal bli tilstrekkelig tett. Nye skudd bryter lett fra gammel ved, også fra trestammene hos større trær. Lerkehekker kan bli smale og tette og har lysere bladverk enn de fleste andre arter. Fordi trærne er rasktvoksende kan japanlerk også være aktuell som ammetre ved léplanting. Det vil si at de skjermer andre treslag i oppveksten men blir felt når trærne blir for store. Arten er dessuten verdifull i skogbruket fordi den i motsetning til europa- og sibirlerk er sterk mot soppsykdommen lerkekreft. Kjerneveden fra lerk inneholder mye harpiks og er svært bestandig, men den sprekker lett når det blir spikret i virket. Materialene har blant annet vært nyttet til jernbanesviller, reisverk i drivhus og til møbler. Terpentin fra lerk blir brukt både som legemiddel og til kosmetikk.
Lerk tåler sur og næringsfattig jord, men trærne trives best under godt drenerte forhold. I naturen finner vi dem ofte i eksponerte urer og hellinger. Lerk er mer skyggetolerant enn furu, men atskillig mindre tolerant enn gran og edelgran. Unge trær er noe ustabile, og vi bør derfor ikke plante lerk på de mest vindutsatte plassene. Japanlerk stiller små krav til sommertemperatur og kan dermed utvikle seg godt i kjølige kyststrøk. Vi regner arten som herdig til sone 5.
Det finnes en rekke kultivarer. Noen har hengende greiner og blir podet på stamme, mens andre er dvergformer. Disse er ikke vanlig plantet hos oss. Lerkearter blir vanligvis formert med frø, mens kultivarene må podes.
