Tekst og illustrasjoner: Maria Kyriakaki-Grammatikaki, Arkitekthøyskolen i Oslo – AHO diplom våren 2025 – master i landskapsarkitektur. Veileder: Luis Callejas
Den heliosentriske opplevelsen påvirkes av klimaendringer og økende temperaturer som gjør solens hete uutholdelig. I solsteiken er det begrenset hva man kan gjøre. Det blir mer og mer prekært å utforske alternative konsepter for hvordan man kan være i solen. Masteroppgaven lanserer et tydelig fysisk grep for å møte utfordringene knyttet til klimaendringer og erosjon. Konseptet bygger på å innføre fysiske «støtte-strukturer» designet for å styrke det sårbare landskapet og bidra til le og skygge for opphold.
Milos som turistdestinasjon og case-område Milos er en gresk øy som ligger sørvest i Kykladene. Som en øy med vulkansk opprinnelse har både tidligere og pågående utvinningsområder satt et tydelig preg på øyas overflate. De fleste av utvinningsområdene har en nær tilknytting til kystlinjen. I dag, ettersom gruveindustrien gradvis forsvinner, er det turistindustrien som sakte overtar og preger øyas landskap. Det kulturelle landskapet på Milos er i endring og stranden er hovedaktøren i overgangen til ny bruk.
Prosjektet har valgt en ikke-turistpreget strand i den nordlige delen av øya, som er knyttet til et perlittbrudd, som case-område. Tidligere utvinningsaktiviteter har endret topografien i området. Steinbruddet har skapt eroderende klipper og har etterlatt et forlatt landområde. Stranden og bruddet er fysisk forbundet gjennom en pågående ørkenspredning. Prosjektet søker å styrke landskapet ved å: bremse erosjonen, gi nye vekstområder for kystvegetasjon og skape skygge og oppholdsmuligheter på stranden.
Stranden og kulturlandskapet i bakkant støttes og skilles ad med nye strukturer I masteroppgaven bremses mineralforflytningen gjennom en serie med stabile «vegger» – designet for å frembringe fysiske barrierer og nye landskapsrom. Et modulært og prefabrikkert system av støpte vegger, «amfibiske strukturer», skaper oppsamlingsområder for jord og løsmasser. Som følge av de nye strukturene oppstår en ny topografi som gir gode vekstbetingelser, med et passende mikroklima for kystplanter. Områdene med oppsamlet jord tilgjengeliggjøres, for planter og mennesker, gjennom sesongmessig vedlikehold: steinene sorteres i hauger, jorden komprimeres til stier, det skapes forsenkninger for vannoppsamling. Strategien for vedlikehold er inspirert av metoder fra steinbruddets prosesser og etablerer seg som en dynamisk prosess i det dynamiske landskapet.
Den siden av vegg-modulene som vender mot stranden og sjøen tilrettelegges for behovene til solbaderne i området. På denne siden imøtekommes den menneskelige, kroppslige opplevelsen med de tre grunnposisjonene for strandliv: stående, sittende og liggende stilling. I Middelhavsområdet, der sommersolen kan nå opptil 75°, trenger folk skygge rett over seg. I et tørt klima, med lav vegetasjon, jakter mennesker etter skygger skapt av naturlige eller kunstige veggformasjoner. De nye vegg-elementene blir «skyggegiverne».
De karakteristiske vulkanske tuffsteinformasjonene på Milos er de som gir skygge fra den heliosentriske opplevelsen i øyas månelignende landskap. Bruken av nye og menneskelagde «amfibiske strukturer» bygges på lokale praksiser: å jage «veggskyggene» og å finne måter å hvile kroppen på, alltid i tilpasning til et landskap som sakte endrer seg.
Strandopplevelsen på Milos er en materiell og kroppslig opplevelse – metamorfose Prosjektet gjør bruk av lokal materialitet: perlitt. Strukturene støpes med perlittsement, et porøst og lett materiale med gode termiske egenskaper som er ideelt som kjølende overflate i et sted med konstant varme. Modulene er fleksible med tanke på transport, plassering og justering.
Den typiske lokale plantepaletten i området består av halofytter, planter som tåler sjøsalt. Halofyttene er urteaktige og sukkulente planter som tåler tørke. Med perlitt som det viktigste mineralet i området, er stedets generelle steinmaterialitet preget av lette og myke bergarter. Perlitt gjør jorden fruktbar. Et interessant faktum er at når perlitt behandles, brukes det til å fremme plantevekst, siden det absorberer vann, holder jorden fuktig og forhindrer jordpakking.
Under de konstruerte «amfibiske strukturene», og mellom mineralhaugene og halofyttene, adderes en ny fortelling til den tradisjonelle strandopplevelsen. Strandgjestene er de sesongbaserte innbyggerne i dette rommet. De beveger seg fra land til hav, fra skygge til sol, fra sandete områder til steinete områder. Menneskekroppen blir navigatøren og oppdageren. Det oppstår en kroppslig opplevelse. En alternativ opplevelse introduseres til den moderne strandkulturen på de greske øyene, opplevelsen av en «kyst-terskel» til det kulturelle landskapet på Milos. En ny topografi tar over etter en tid med erosjon og masseforflytning – mineralets tid. Den nye topografien, med nye strukturer, henter inspirasjon fra øyas utvinningsarv – og kobler steinbruddet til stranden og fastlandet til kystlinjen. Milos står virkelig overfor en metamorfose.
Dette er en kortversjon av artikkelen om masteroppgaven om «amfibiske strukturer». Les hele innlegget i park & anlegg 8/Skjøtsel og vedlikehold som kom ut torsdag 9. oktober.
