Lederartikkel utgave 8/2025
Tekst: Hanne Pollen, redaktør park & anlegg, 8. oktober 2025
En av de store forskjellene på et landskapsprosjekt og et bygningsprosjekt er at landskapsprosjektet ikke er ferdig når snoren klippes. Og som regel tar det lang tid før prosjektet ligner på det som var tenkt og planlagt. Et nyetablert landskapsprosjekt skal modnes og utvikle seg over tid, ofte over flere tiår, før ønsket uttrykk (kanskje) realiseres. I løpet av disse årene skal de nyplantede trærne vokse seg kraftigere, strekke seg mot himmelen og danne tak, busker skal bli til tette og akkurat passe høye vegger og blomsterbed skal bli til fyldige, fargerike og skulpturelle volumer eller bunndekker. Gresset gror og må klippes eller slås. Og ugresses lukes bort. En landskapsplan viser et stillbilde av hvordan den planlagte vegetasjon skal bli en gang i fremtiden. Og ofte viser planen og beskrivelsen bare delvis hvordan beplantningen skal følges opp for å kunne bidra til skjønnhet, romlighet, biomangfold og sanseopplevelser i anlegget. Som vi vet tar ikke nødvendigvis landskapsarkitekturen seg så godt ut fra dag én. Beplantningen er sjelden på sitt utseendemessige, funksjonelle høydepunkt, i sin nyplantede form.
På veien fra det nybakte landskapsanleggets spede begynnelse og frem til at et frodig og vakkert grøntanlegg står klart må en rekke ting være på plass. Det vil være avgjørende å ha en god og gjennomtenkt plan for hvordan parken, byrommet, turveien eller fellesarealet i borettslaget skal skjøttes og driftes – de første årene og over tid. Landskapsarkitektur er langtidsplanlegging som også innebærer evne til å se inn i fremtiden. Hvis man skal lykkes med prosjektet må landskapsarkitekten være bevisst på hvilket skjøtselsnivå det planlegges for, allerede fra tidlig i prosjekteringen. Ikke bare for å ivareta grøntanlegget, men også for å velge strategi for møbel-, utstyr- og materialvalg og løsninger som vil kunne fungere, og tas vare på, over tid. Kanskje må elementer som detaljer, møbler og plantevalg, heves opp på et høyere nivå og komme tidligere inn i prosjektet? For en treffsikker strategi for varighet og godt resultat over tid fordrer kanskje at man ikke sparer disse «detaljene» helt til slutt?
Kanskje er detaljene viktigere enn mange tidligere har trodd? Dessverre er det ganske vanlig å se eksempler på feilslåtte skjøtselsvurderinger: At ambisjonene i prosjektet er bygget på et urealistisk skjøtsels- og driftsnivå. Og det som i utgangspunktet var et fint uterom har blitt sjuskete og ikke så veldig hyggelig lenger, etter bare få år. Det er trist, og det er dyrt for samfunnet. Ansvaret for å legge lista på riktig nivå ligger ikke bare på landskapsarkitekten – oppdragsgiver og prosjekteier må også ha forståelse for, og en aktiv holdning til, sammenhengen mellom utforming og oppfølging over tid. God og varig landskapsarkitektur får vi bare om premissene og valg av løsninger er bygget på et realistisk skjøtselregime.
I dag vurderer vi det å ta vare på det vi allerede har, som det er eller i gjenbrukt form, ofte som bedre enn å kjøpe nytt. Reparasjon og rehabilitering er ikke lenger fattigmannsløsningen, men gjerne foretrukket løsning. Det er bra for miljøet og skaper ofte kulere prosjekter. Rehabiliterings-tankegangen kan kanskje også bidra til å sette drift- og vedlikehold høyere opp på agendaen? Om man i prosjektet prioriterer å lakke om en lyktestolpe eller bytte ut spilene i en eksisterende benk, heller enn å bestille nytt, er man allerede oppmerksom på tiden som går. Kanskje er også tankene om skjøtsel og vedlikehold da i gang?
