Tekst og foto: Rikke Vik Børseth, Landskapsingeniørstudent på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet – NMBU
Dagens parker skal håndtere overvann, dempe varme, invitere til aktivitet og inkludere alle. Kravene er mange og gode, men i jakten på funksjon og målbare resultater står vi i fare for å nedprioritere det som gjør at mennesker faktisk ønsker å bruke parkene. For parker skal ikke bare fungere. De skal berøre.
Når funksjon tar hovedrollen I mange nyere grøntanlegg ser vi et tydelig fokus på funksjon. Terreng, beplantning og materialvalg tilpasses tekniske krav, drift og universell utforming. Resultatet er robuste, tilgjengelige anlegg som tåler både klima og bruk, men som ofte mister sitt særpreg. Det som før var stedsspesifikke rom, blir stadig mer like hverandre. Mange anlegg fremstår overraskende like, enten de ligger i nord eller sør. Om dette skyldes en bevisst nedprioritering av estetikk, eller rett og slett mangel på tid, ressurser og areal, er vanskelig å si. Men resultatet er ofte det samme: løsningene fungerer, men de gir ikke nødvendigvis stedet en tydelig identitet.
Historisk har parker vært langt mer enn tekniske anlegg. Barokkhagene i Versailles og renessansens italienske hager var uttrykk for makt, orden og samtidens verdensbilde. De inviterte til opphold, refleksjon og vandring, ikke bare ferdsel. Også norske parker, som Slottsparken og Frognerparken, viser hvordan estetikk og funksjon kan smelte sammen. De håndterer store mengder besøkende, gir plass til både spaserturer, mosjon, lek og arrangementer, og fungerer samtidig som viktige grønne lunger i byen.
Det interessante er at disse parkene fortsatt brukes aktivt, selv om de ble anlagt i en helt annen tid. Det skyldes ikke først og fremst tekniske løsninger, men egenskaper som er like relevante i dag som for hundre år siden: tydelige rom og siktlinjer, variasjon i vegetasjon og muligheten til å oppleve årstidene. Samtidig gir de rom for både bevegelse, opphold og sosialt liv. Kanskje er det nettopp derfor de fortsatt fungerer som attraktive møtesteder i byen.
Skjønnhet som en del av funksjonen Estetikk handler ikke om pynt. Det handler om hvordan et sted oppleves av dem som bruker det. Romskapende kvaliteter som proporsjoner, beplantning, siktlinjer og materialer påvirker hvordan vi opplever trygghet, trivsel og tilhørighet. En vakker park er ikke nødvendigvis en prydpark. Det er et sted der funksjonene utføres med omtanke for menneskene som skal bruke området. Tekniske løsninger kan måles i tall. Opplevelsen av et sted er vanskeligere å måle, men den er ikke mindre viktig av den grunn. Forskning viser at grønne omgivelser kan redusere stress, fremme restitusjon og styrke sosial tilhørighet. I tette byer blir parker derfor også en investering i folkehelse.
et helhetlig uttrykk.
Hva gjør en park vakker? Det er vanskelig å definere skjønnhet, men mange av trekkene går igjen i parker som oppleves som attraktive. De kombinerer åpne og skjermede rom, gir variasjon i vegetasjon og skaper ulike inntrykk gjennom året. Vann, trær og terreng brukes ikke bare som funksjonelle elementer, men som en del av stedets karakter. En park trenger ikke være spektakulær for å være vakker. Ofte er det de enkle grepene som betyr mest: en benk plassert i kveldssolen, en allé som rammer inn et utsyn, eller et blomsterbed som markerer årstidene. Slike kvaliteter er vanskelig å måle, men de påvirker hvordan mennesker bruker og husker et sted. Når vi snakker om estetikk, handler det derfor ikke nødvendigvis om å skape noe imponerende. Det handler om å skape steder som oppleves gjennom sansene og som gir brukerne lyst til å bli værende.
Der form og funksjon møtes Spørsmålet er ikke om parker skal være funksjonelle eller attraktive, men hvordan de kan være begge deler. Flere av løsningene vi bruker i dag kan bidra til begge deler. Åpne bekkeløp og regnbed kan være både effektive og vakre. Universell utforming kan bidra til helheten i et anlegg, ikke bare løse krav til tilgjengelighet. Overvannshåndtering er et godt eksempel på hvordan tekniske krav kan integreres i utformingen av en park. Et regnbed trenger ikke bare være en teknisk installasjon. Med riktig utforming kan det bli et landskapselement som gir farge, variasjon og biologisk mangfold gjennom sesongen. Forskjellen ligger ikke i funksjonen, men i utformingen.
og gjør vandringen gjennom parken mer interessant.
Det samme gjelder åpne vannveier. Vann har en egen evne til å trekke mennesker til seg. Lyden av rennende vann, refleksjoner i overflaten og variasjonen gjennom året tilfører kvaliteter som ikke kan erstattes av rør under bakken. Når vannet gjøres synlig, løses ikke bare en teknisk oppgave. Stedet får også karakter. Materialvalg er en del av dette. Betongbenker og bord velges ofte fordi de er slitesterke og krever lite vedlikehold, men materialet kan også virke kjølig og lite inviterende. Tre, naturstein eller resirkulerte materialer gir andre sanseinntrykk og påvirker hvordan et sted brukes. Materialene setter stemningen i et anlegg og kan være avgjørende for om et sted oppleves som gjennomtenkt eller tilfeldig.
Mange av de mest populære og besøkte parkene kjennetegnes av materialer som inviterer til opphold. De gir en følelse av kvalitet og varighet. Nettopp derfor fortjener materialvalgene oppmerksomhet også når budsjettene er stramme. En park skal ikke bare lede mennesker fra ett sted til et annet. Den bør også gi dem en grunn til å stoppe opp. Historiske parker er ofte utformet med tanke på opphold og opplevelse, ikke bare ferdsel. Fremtidens parker bør klare begge deler: rom som leder oss videre, men også steder som gir oss lyst til å bli værende.
Kilde:
Tidsskriftet for Den norske legeforening (2024). Grønne omgivelser er forbundet med bedre psykisk helse. Hentet fra https://tidsskriftet.no/2024/03/fra-andre-tidsskrifter/gronne-omgivelser-er-forbundet-med-bedre-psykisk-helse
Dette er en kortversjon av artikkelen om estetikk og funksjon i utforming av parker. Les hele innlegget i park & anlegg 6/Møteplasser – park, torg og gate som kom ut torsdag 6. august.
