Lederartikkel utgave 8/2026
Tekst: Hanne Pollen, redaktør park & anlegg, 1. oktober 2026
Grovt sagt kan vi si at alt vi planter ut i grøntanlegg er designet. Naturen vokser helt av seg selv, mens når vi etablerer vegetasjon er det planlagt og dermed resultat av et designgrep. Og malen for plantedesign i uteromsanlegg har endret seg radikalt på ganske få år. Fra å være enten til pryd eller til nytte skal beplantning nå først og fremst være til nytte (men i tillegg vil vi at den skal se bra ut). Dette er kanskje litt spisset sagt, men det er et faktum at emnet plantedesign har gått fra, først og fremst, å handle om estetikk til å handle mer og mer om by- og naturreparasjon. Og landskapsarkitekten har fått flere faglige samarbeidspartnere i økologen, biologen, arboristen og naturforvalteren.
I denne utgaven kan du lese hvordan arboristen Jeroen Scheepmaker jobber med å pleie trærne i NMBU-parken. I tillegg til å være arborist har Jeroen også spesialisert seg på såkalte veterantrær. Han mener at Norge bør få på plass et bedre vern for disse verdifulle trærne. I flere land i Europa er veterantrær automatisk fredet; i Norge er beskyttelsen mer oppstykket og avhengig av treslag, voksested og hvilken kommune treet står i. Veterantrær er uerstattelige og svært viktige for ivaretagelse av kulturarv og miljøhensyn. Gjennom et generelt juridisk vern ville vi forhåpentligvis kunne få med oss disse kjempene fra fortiden inn i fremtiden.
I byene og by-periferien strever vi med å få til robuste, varige og fremtidsrettede beplantninger, som holder seg vakre og tilfører herlighetsverdi over tid. NLA arrangerte nylig kurs som problematiserte dette. Kurset viste at den relativt nye trenden med å benytte stedegne villplanter ikke nødvendigvis gjør oppgaven lettere. Både estetisk og funksjonelt blir villplanter til «wild-cards» når de skal puttes inn i bymiljøer. Så smått kan vi nå hente erfaringer fra regnbed, og andre «naturlike» beplantninger, som har stått gjennom noen vekstsesonger. Det er verdifullt og vil over tid kunne danne et tydeligere bilde av suksesskriterier og fallgruber i etablering av «bynatur».
En erkjennelse fra NLA-kurset er at staudeplantinger er vanskelig å lykkes med på et offentlig skjøtselsbudsjett. Kanskje blir staudefeltene frodige og fungerer i begynnelsen, men ugress og høy slitasje bidrar gjerne til at de taper seg etter få år. Og med all innsatsen som legges i planlegging, plantedyrking, etablering og skjøtsel av plantebedet er konklusjonen kanskje at storskala staudebeplantninger i by ikke er så lønnsomt i et samfunnsøkonomisk perspektiv? Kanskje bør vi ha flere faglige diskusjoner om hva som er passende omfang av bruk av stauder i by? Og hvilke typer beplantning er det realistisk å få til i bysentra?
«Hvorfor kan ikke en del av staudene erstattes med busker?» spurte en av kursdeltagerne i salen. Busker har et mye lavere skjøtselsnivå enn stauder, men kan gi omtrent samme prydverdi og har flere av de samme egenskapene, for eksempel i regnbed. Mer innslag av busker i staudebedene kunne kanskje gi mer varige løsninger? En annen, mer lavterskel, strategi for økt trivsel i grøntanleggene er å la gresset gro i kontrollerte former. Parkforvaltningen i BYM i Oslo eksperimenterer med å «slippe opp» gresset i designede mønstre i områder med klippet plen. Artsvariasjonen i høyt gress gir prydverdi og bidrar også i noen grad til biologisk mangfold.
Forhåpentligvis vil tiden og erfaringer gi oss noen gode svar på hvilke beplantningsgrep som bør brukes hvor. Uansett må vi fortsette å prøve oss frem, med tradisjonelle og nyskapende metoder, for å lage kreative og varige grønne løsninger, som er fine i mange år. Men av og til må vi også kunne unne oss de mer flyktige plantebedene som er blott til lyst og som er lykkebringende i kraft av sin blotte skjønnhet. Vi trenger det også. Bare se på årets sommerblomstbeplantning i NMBU-parken som er vist på forsiden – direkte lykke, spør du meg!
