Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Vi oppfatter svarthyll først og fremst som en busk når vi finner arten i grøntanlegg eller i naturen. Det er sjeldnere å finne planter vi kan betegne som trær, og da er det gjerne flerstammete, 3-5 meter høye eksemplarer. Også kultivarene med avvikende bladfarge kan stammes opp.
Her i landet finner vi som oftest kultivarer med hvitbrokete, gule eller mørkerøde blader av svarthyll (Sambúcus nígra L.) Blomstene er hvite hos de to førstnevnte, mens rødbladete planter har rosa blomster.
Svarthyll med gule blader er omtalt siden 1826 i England. Kultivaren blir betegnet som S. nígra ‘Aurea’. Bladene har sterkest gul farge i en periode etter knoppsprett. Etter hvert blir bladene gulgrønne, men de blir aldri så mørkegrønne som hos arten. Planter av denne kultivaren bør plasseres på et solrikt sted for å beholde den gule fargen best mulig gjennom vekstsesongen.
Det finnes flere kultivarer med gul- til hvitbrokete blader. Den som forkommer oftest her i landet, er S. nígra ‘Marginata’, omtalt i England fra 1846. Plantene har småblader med hvit bladrand. Det finnes også gamle kultivarer med henholdsvis gulflekkete og gulrandete blader (S. nígra ‘Aureomarginata’ og S. nígra ‘Luteovariegata’ fra 1770), i tillegg til planter med hvitbrokete eller hvitprikkete blader (S. nígra ‘Albovariegata’ (1770) og S. nígra ‘Albopunctata’ fra ca. 1740). Broketbladete planter av svarthyll bør også plasseres i full sol og gjerne mot en mørk bakgrunn, slik at fargene kommer til sin rett.
Kultivarer med mørkerøde blader er funnet og navngitt i nyere tid. Den første var trolig S. nígra ‘Purpurea’ funnet i Yorkshire i 1954 og markedsført av Hilliers planteskole i England. «Søstrene» S. nígra ‘Gerda’ og ‘Eva’ er resultat av foredlingsarbeid utført av Kenneth Richard Tobutt ved Horticulture Research International (East Malling). Begge har mørkerøde blader og rosa blomster. S. nígra ‘Eva’ har i tillegg flikete småblader. Bladverket hos disse kultivarene er så mørkerødt at fargen nærmer seg svart. Fruktene har samme farge som bladene og gjør lite av seg. Kultivarene blir markedsført med varemerkenavnene Black Lace og Black Beauty. De har begge foredlerrettsbeskyttelse (PBR) i EU og er patentert i USA og Canada.
Alle kultivarene av svarthyll kan vi regne som vinterherdige til sone 4, og de kan prøves der overvintringsforholdene er noe tøffere, selv om en må regne med at umodne skuddtopper kan fryse tilbake.
Kilder
Hoffmann, M.H.A. 2010. List of names of woody plants. International standard ENA 2010-1015. Wageningen, Nederland. 934 s. ISBN 978-90-76960-04-3
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
