Vår fjerde viltvoksende bartre-art, ved siden av einer, furu og gran, er på langt nær like vanlig som disse i naturen, og enkelte voksesteder med barlind er vernet. Arten er svært variabel i voksemåte, og utvalgte kloner har lange tradisjoner som klipt hekk eller andre formklipte innslag i formale grøntanlegg.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Barlind (Táxus baccáta L.) finnes viltvoksende i Europa, Nord-Afrika, Lilleasia og Kaukasus. Trær av arten kan bli opptil 28 meter høye i land lenger sør, men to-tre meter høye til nærmest krypende busker forekommer også. Vanlig trestørrelse er opptil 12-15 meter, og kronebredden er gjerne svært stor når plantene står fritt. I Norge finner vi barlind viltvoksende fra Feiring ved Mjøsa langs kysten til Møre. På Vestlandet kan plantene oppnå store dimensjoner, med stammetverrmål over én meter, og høy alder, trolig mer enn tusen år. Frittstående trær får avlang til bredt kjegleformet krone. Stammen er ofte sterkt forgreinet.
Barken er brun med purpurfargete flekker og avskallende flak. Kjerneveden er mørk. Vinterknoppene er små og har avrundete knoppskjell. Årskvisten er gulgrønn. Bladene er 1,5-4 cm lange, linjeformete, flate, helrandete og tilspissete i toppen, men myke og ikke stikkende. Oversiden er mørkegrønn og blank, mens undersiden har to gule til grågrønne spalteåpningsbånd. Bladene sitter skruestilt, men et kort, vridd, grønt til rødbrunt bladskaft gjør at vi lett oppfatter bladstillingen som toradet. Bladene danner en bred vinkel med kvisten og har alltid en grønn, nedløpende forlengelse. De faller av etter seks til åtte år.
Hannblomstene er lysegule og sitter i tette samlinger på undersiden av kvisten. De grønne anleggene til bærkongler sitter enkeltvis og som regel på andre planter. Barlind blir derfor regnet som særbo, selv om det av og til kan forekomme hann- og hunnblomster på ulike greiner på samme plante. Hver bærkongle inneholder ett frø, som er eggformet, noe kantet og brunt. Ved modning er det omsluttet av en rød, saftig frøkappe, som er åpen i toppen. Dette kan minne om et bær, noe som er bakgrunnen for artsepitetet baccata, som betyr «med bær». Arten er tilpasset frøspredning med fugler.
Det blir hevdet at barlindplanter kan bli både 2000 og 3000 år gamle, men i England regner en 1500-1600 år som en mer sannsynlig maksimal levealder. Arten har årringer som kan være svært vanskelige å skille fra hverandre. Veden hos barlind er hard og kan brukes til trearbeider. Tradisjonen forteller at Robin Hood og andre historiske bueskyttere laget buer av barlindemner; det botaniske navnet stammer fra gresk, der taxon betyr bue. Slike buer er både bøyelige og seige. Det norske navnet (bar + lind) knytter seg til bruken av det seige bastlaget under barken. Basten ble brukt til veving og fletting (jfr. lind, som har tilsvarende bast).
Barlind er et av de viktigste treslagene i hagehistorien, særlig i land sørover i Europa. Hekker av barlind har vært vanlig rundt gravplasser, og gravferdskranser av barlind er en gammel skikk. I middelalderen ble barlind brukt som klipte hekker i slottshagene og til léplanting. Treslaget var et av de vanligste til formklipte søyler, kjegler og figurer i de formale anleggene gjennom renessansen. Knopper bryter godt fra gamle greiner, selv etter en kraftig beskjæring, som barlind ellers tåler godt. Beskjæring i løpet av vekstsesongen gir ofte dårlig bryting, og for dårlig avmodning av de nye skuddene. Derfor bør vi utføre beskjæringen i løpet av vinter eller vår. I barokken og landskapsstilen fikk plantene vokse fritt og danne mørke, grønne elementer i grøntanleggene.
Hele planten (med unntak av den spiselige frøkappen) inneholder alkaloidet taxol (taxin), som er tatt i bruk som kreftmedisin. Plantene er giftige for mennesker og husdyr, særlig for hest, men hjortedyr beiter ivrig på barlind om vinteren. Det har forekommet forgiftninger hos mennesker etter at greiner av barlind har vært brukt som grillspyd, men ellers er alvorlige forgiftninger svært sjelden.
Barlind trives godt i litt skjermete kyst- og fjordstrøk, og også noe innover i landet. Arten regnes som herdig til sone 4 i innlandet og sone 5 langs kysten. Plantene kan være utsatt for solsviing når de står eksponert for sol og vind mens det enda er frost i bakken. Arten tåler sterk skygge, men plantene blir da ofte strantete og uryddige i veksten. I naturen finner vi gjerne barlind på næringsrik og kalkholdig jord, men arten tåler både tørke, jevn fuktighet, sterk eksponering og sure jordarter. Barlind tåler også byluft godt, men den er lite tolerant mot stående vann og komprimert jord, noe som kan føre til at røtter dør.
Barlind har et grunt og godt forgreinet rotsystem som forsyner seg grådig med vann og næring. For å skjerme naboplantene mot tøff konkurranse kan det være fordelaktig å kutte røttene som vokser nær naboplanter. Slik beskjæring må vi i så fall gjenta hvert år. Et alternativ kan være å sette ned fysiske skiller av hardplast eller annet ugjennomtrengelig materiale 50-60 cm dypt slik at rotsystemet blir forhindret fra å vokse inn i naboplantene.
Artene blir formert med frø, men siden vi nesten utelukkende planter utvalgte kultivarer, er stiklingsformering vanligst.
Familien Taxáceae omfatter seks slekter og om lag 20 arter av særbo eller sjelden sambo, alltidgrønne trær og busker. I motsetning til de fleste andre barplanteslag er plantene uten harpikskanaler i veden. Slekta Táxus har, avhengig av ulike botanikeres oppfatning, tre til ti arter av vanligvis særbo, seintvoksende, alltidgrønne trær eller busker i den nordlige tempererte sonen.
Alle barlindartene, med unntak av én, er nært beslektet. I perioder har botanikere regnet alle de øvrige artene som underarter av T. baccáta. Det er svært vanskelig å finne gode karaktertrekk som skiller artene fra hverandre. Hybridisering har dessuten gitt opphav til mange kultivarer. Kultivarene har vært ført til krysningsgruppen T. x média. I dag er det vanlig å utelate artsepitet og heller føre hver av de mange kultivarene til grupper basert på voksemåte. Fremmedartslisten 2018 plasserer hybridbarlind (T. x média) i kategori SE. Det begrunnes med «svært høy økologisk risiko på grunn av stort invasjonspotensial og middels økologisk effekt på grunn av pollenspredning og risiko for «forurensning» av en hjemlig og sårbar art».
