Hestekastanje er et av de mest majestetiske, blomsterrike treslagene vi kan bruke i kjølige nordområder. Trærne blir opptil 25 meter høye, og når de står fritt, har de bredt kjegleformet krone. I juni er det ganske vanlig å se slike praktfullt blomstrende trær i norske parker. De er også brukt som gatetre eller tuntre.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Aésculus hippocástanum L. blir i sitt viltvoksende område på Balkan et 25-30 meter høyt tre, ofte med nesten like vid krone. Arten finnes opprinnelig i fjellområder der, men den har naturalisert seg i større deler av Europa. Hos oss blir enkeltindivider av og til funnet forvillet fra hager og parker i lavlandet nord til Nordland. Fremmedartslista 2018 plasserer hestekastanje i kategorien Potensielt høy risiko (PH) og begrunner det med at den har stort invasjonspotensial, men ingen kjent økologisk effekt.
Krona er sammensatt av mange greiner, og de nederste greinene bøyer seg ofte ned mot bakken. Stammen kan bli opptil 5 meter bred og er ofte vridd. Stammebarken er grå til mørk brun og glatt, men etter hvert skaller den av i rødbrune til gråbrune striper eller flak. Margen i årsskuddene er gulbrun, og bladarrene er store og U-formet. Vinterknoppene er opptil 2,5 cm lange og svært klebrige. Endeknoppen er atskillig større enn sideknoppene. Middeldato for knoppbryting i Ås er 4. mai, men knoppene kan begynne å bryte allerede tidlig i april. Unge skudd er brunt behåret. Bladene sitter motstilt og er koplet. De fem til syv småbladene er opptil 25 cm lange, uten skaft, omvendt eggformet, dobbelt sagtannet og med kileformet grunn. De er rynkete, mørkegrønne på oversiden og mer gulgrønne under, med brunlig behåring som unge og ellers i nervehjørnene ved grunnen. Høstfargen er oransjegul. Bladskaftet er opptil 20 cm langt.
Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 28. mai. Blomstene er femtallige og sitter i kjegleformete topper som kan være 20-30 cm lange. De er tokjønnete, men øverst i blomsterstanden finnes ofte rent hannlige blomster. Kronbladene er hvite med røde og gule flekker mot basis. De har dunaktig behåring, er frynsete og om lag 2 cm brede. Blomstene har oftest syv pollenblader. Fruktene er runde, opptil 6 cm brede og grønne med myke, spisse pigger. Hver frukt inneholder ett til tre skinnende brune frø med en stor, hvitbrun og rundaktig flekk (hilum). Frøene er uten frøhvite og inneholder store frøblader som blir liggende inne i frøskallet under spiring.
Slekta Aésculus ble tidligere ført til familien Hippocastanáceae, men den blir nå regnet som en del av Sapindáceae – såpebærfamilien. Navnet Aésculus har sin opprinnelse i det latinske ordet esca – å ete. Det ble opprinnelig brukt om Quércus petraéa, men etter at hestekastanje ble innført til Vest-Europa, er det brukt om hestekastanjeslekta. Denne slekta omfatter 15 arter av løvfellende, flerbo trær som kan bli opptil 30 meter høye og 1,5 meter i stammetverrmål. De fleste finnes viltvoksende i Nord-Amerika og Asia. Hestekastanje blir i dagligtale omtalt som «kastanjetrær»; «Når kastanjene blomstrer i Bygdø allé». Men kastanje er en egen slekt – Castánea i bøkefamilien – og de to slektene må ikke forveksles.
Hestekastanje ble introdusert fra Konstantinopel (Istanbul) via Wien til Vest-Europa av Clusius i 1576. I barokkhagenes alléer og i 1800-tallets landskapshager var de eksotisk utseende trærne svært populære. De har imidlertid et så grunt og grådig rotsystem og gir så dyp skygge at det er nesten umulig å få noe til å vokse under de vide kronene.
Hestekastanje er et viktig tømmertre i land lenger sør, men virket har heller dårlig kvalitet til framstilling av redskaper og utstyr. Treslaget har imidlertid vært brukt til medisinske formål. I tidligere tider mente man at plantene selv ga tegn om hva de var nyttige mot. De hesteskoformete bladarrene hos hestekastanje ble tolket slik at deler av plantene kunne være nyttige mot hestehoste. Det har vært kjent i lang tid at plantene inneholder stoffer som virker narkotisk og febernedsettende. Under Napoleonskrigene omkring 1800 ble smågreiner av hestekastanje brukt som en erstatning for malariamedisinen kinin. Bark, blader og frø har vært brukt i folkemedisinen, særlig mot gikt. Nyere forskning har vist at frøene inneholder de to aktive stoffene aesculin og aescin, som har styrkende effekt på venene.
Hele treet, særlig frukter og frø inneholder giftstoffer. Navnet «hestekastanje» har sin bakgrunn i at frøene ikke kan spises av mennesker; fra latin hippos – hest og kastanon – kastanje; skal vise til at det er en kastanje som er spiselig for husdyr. I nødsår har de vært brukt til dyrefôr. Mel av hestekastanjefrø inneholder nesten 50 % stivelse. Det er næringsrikt, men inneholder saponin, et såpestoff. I 1942-43 ble det i Danmark samlet inn over 200 tonn hestekastanjefrø som ble brukt som erstatning i marsipan og kokosmasse. Bark og tørre eller friske blader har vært nyttet til plantefarging. De gir gule og rødgule farger som er nokså varige. Frøene har til alle tider vært populære som barneleker; til klinkekuler, halsbånd, dyrefigurer og «kinaputter» når de ble puttet i ovnen.
Arten blir gjerne oppfattet som et eksotisk innslag i norske byer og parker. Med sine særpregete blomster og blomsterstander, og uvanlig store frø, skiller den seg ut fra alle våre viltvoksende treslag. Trærne kan bli mer enn 200 år gamle. Arten er sterk i bymiljø, og trærne tåler kraftig beskjæring av krona. Tyske erfaringer tilsier at hestekastanjetrær ofte har svake greinfester og at tunge sidegreiner kan brekke av store trær. Av den grunn skulle en være noe skeptisk til å bruke hestekastanje som gatetre. De store mengdene høstløv og fruktrester blir gjerne også oppfattet som negativt. Arten er den minst krevende av Aésculus-artene og tåler både tørr og næringsfattig jord. Men hestekastanje trives best der det er dyp, næringsrik jord som ikke tørker raskt ut. Trærne bør få en solrik plass for å utvikle rikelig med blomster. Hestekastanje regnes som herdig til sone 5 i innlandet og sone 6 langs kysten.
Arten blir vanligvis formert med frø, som krever en vinters kjøling for å spire. Frøene er attraktiv mat for smågnagere og må derfor skjermes før spiring. Kultivarer blir podet på ettervinteren eller okulert seint på sommeren. Hestekastanjeblader får ofte symptomer som minner om sviskade utover i vekstsesongen. Dette kan skyldes vind, vannmangel, for sterk gjødsling eller skade etter veisalting. Angrep av soppen Guignardia aesculi gir liknende symptomer.
