Planter av høstaralia har vært beskrevet som «små trær med underjordisk forgreining». De setter kraftige, tornete skudd fra røttene, men hvert skudd forgreiner seg lite, og bare noen av stammene danner en blomsterstand i toppen. Både blomsterstanden og bladene er overraskende store. Høstaralia må derfor kunne kalles et eksotisk innslag i norske grøntanlegg.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Høstaralia (Arália eláta (Miq.) Seem.) er en løvfellende busk eller et opptil 5-6 meter høyt tre. Den finnes viltvoksende i det østlige Sibir, Kina, Korea og Japan, og forekommer forvillet i østlige deler av Nord-Amerika. Stammene dannes av kraftige, lite forgreinete stengler som til sammen kan danne flerstammete grupper. De kraftige stenglene har tykk marg og uregelmessig sittende barktorner. Knoppene bryter seint om våren, det vil si mot slutten av mai i Ås. Bladene er først bronsefargete, siden grønne. De sitter vanligvis tett sammen, nærmest i endestilte rosetter. Øreblader mangler. Hvert blad er 40-80 cm langt og dobbeltfinnet. Hovedbladnerven og bladskaftet har ofte torner. Annen ordens småblader sitter fem til ni sammen og er med eller uten skaft. De er tynne, 5-12 cm lange, eggformete til elliptiske og uregelmessig grovtannete. Undersiden er uten behåring, med unntak av hår langs nervene hos unge blader. Seint på høsten får bladene høstfarger i gult eller rødt.
Blomstringen kommer i september og varer i tre-fire uker. Blomstene er kremfargete femtallsblomster som sitter i en endestilt, sammensatt blomsterstand med tre til fire ordeners forgreining. Hovedgreinene i blomsterstanden kan være opptil 60 cm lange. De sitter sidestilt på en hovedakse som er lite utviklet. Langs hovedgreinene finnes en rekke klaseliknende grupper av blomster. Hver blomst er liten og sitter på et kort skaft. Fruktene er om lag 3 mm brede, noe kantete og purpursvarte bær med fem tilbakebøyde griffelrester. Hver frukt inneholder to til fem sammentrykte frø med hardt frøskall. Det finnes noen kultivarer innen arten. De fleste av disse har brokete blader.
Slekta Arália hører til Araliáceae og er dermed en slektning av eføy (Hédera). Den omfatter om lag 40 arter av alltidgrønne og løvfellende trær, busker, slyngplanter og urter i Nord-Amerika, Asia og Australia. Aralia-artene finnes viltvoksende i fjellskog, krattskog og trekledde raviner. Plantene har underjordiske stengler, og de treaktige artene er busker eller 5-10 meter høye trær med grove, nesten uforgreinete stammer.
Høstaralia ble første gang markedsført i Europa i 1830. Arten utgjør et eksotisk innslag i hager og parker hos oss. Om vinteren står plantene som en samling av stokker med knorter og pigger. Dette har gitt opphav til det danske populærnavnet «Fandens spaserstokk». Men i engelsktalende land blir arten kalt «Angelic tree» – engletre, noe som trolig har sin bakgrunn i de store, luftige, lyse blomsterstandene på seinsommeren. Høstaralia kan trives i både moldrik og nokså næringsfattig jord, men bladverket blir best utviklet der det er god næringstilgang. Imidlertid kan plantene da få dårligere avmodning, noe som gir større fare for frostskade når vokseforholdene er gode. Plantene bør få en varm, lun, godt drenert vokseplass som er skjermet for vindkast. Vind kan gi brekkasjeskader på bladverket. Plantene kan gjerne plasseres slik at de får vist fram silhuetten mot en lys vegg eller mot det omgivende landskapet. Arten egner seg også godt i en atriumshage. Der kan den gi plass til undervegetasjon av lavere busker og stauder. Plantene har løs ved og blir sjelden særlig gamle. I Øst-Asia blir unge skudd av høstaralia brukt til matlaging.
Høstaralia er ikke mye plantet utenom i milde kyststrøk, men vi regner den som vinterherdig til sone 4. Arten blir formert med frø. Dersom en bare skal lage noen få planter, kan en dele fra rotskudd eller bruke rotbiter som stiklinger. Kultivarer med brokete blader blir vanligvis podet på en grunnstamme av samme art.
