Tekst og foto: Mona Vestli Studentoppgave historiske gartnerfag (Hagens form og ikonografi og Historisk Skjøtsel) ved Norges grønne fagskole – VEA
Sensommeren 2025 besøkte studentene i historiske gartnerfag ved Norges grønne fagskole-VEA Gulskogen som del av undervisningen, og vi hadde med kunsthistoriker Einar Sørensen som guide. Gulskogen er et av Norges best bevarte lystgårdsanlegg, men kan med like stor rett forstås som en lystskog. Det er de store løvtrærne som skaper rom, struktur og opplevelse, og som sammen med terrengformer, dammer og stisystem utgjør de bærende arkitektoniske elementene i lystgårdlandskapet.
Hovedbygningen er bevart i nyklassisistisk stil og ble fredet i 1923.
Med trær som strukturerende elementer Gulskogen har et sammensatt grøntanlegg der store trær utgjør hovedelementet. Lind er det dominerende treslaget og danner grunnlaget både for den monumentale lindealléen og lindelabyrinten. Alléen er 265 meter lang og fungerer som et overordnet strukturelement som organiserer bevegelse, siktlinjer og rom. Dette er et kjent motiv i norske herregårdshager, men på Gulskogen får det særlig tyngde gjennom trærnes alder og volum. Lindelabyrinten derimot, representerer et sjeldent hagehistorisk motiv og omtales som den eneste bevarte av sitt slag i Norge. Sammen viser allé og labyrint hvordan lindetrærne fungerer som både konstruksjon, ornament og opplevelsesrom.
Lystgård og landskap for representasjon og naturopplevelse Gulskogen ble kjøpt av trelasthandler Peter Nicolai Arbo i 1794 og ombygd fra bondegård til lystgård rundt år 1800. Grøntanlegget ble anlagt for rekreasjon, representasjon og naturopplevelse, i tråd med datidens idealer. Hagen kombinerer formelle strukturer som terrasser, akser og parterrer med mer naturpregede partier. En tydelig øst–vest-akse knytter gårdstunet til alléen, mens lunder, dammer og skoglige rom gir variasjon og dybde.
i tillegg til de vanlige norske artene.
Anlegget kan forstås i lys av romantikkens natursyn, der det pittoreske og det sublime fungerte som korrektiv til klassisismens rasjonelle orden. Målet var et kultivert landskap som framsto naturlig – et Arkadia av åpninger, lunder og gjemmesteder. På Gulskogen kommer dette tydelig til uttrykk i samspillet mellom strenge akser (alléene, gangstiene) og mer skoglige rom (labyrinten, nøttelunden).
Lindelabyrinten – kontrollert uorden Lindelabyrinten er hagens mest særpregede element. Den består utelukkende av vegetasjon: slanke lindestammer plantet i jevn avstand og formet i et romlig grep. Labyrinten har klassiske forbilder. Ovid skriver om Daidalos – håndverker, multikunstner og gartner, som fikk i oppdrag å bygge en labyrint som skulle være utformet slik at Minotauren ikke kunne rømme, og de som gikk inn der, skulle heller ikke klare å finne veien ut. Etter at Pompeii ble gjenoppdaget og de første utgravningene startet i 1748, fikk labyrinten en renessanse. I hagekunsten på slutten av 1700-tallet ble labyrinten knyttet til den ultimate forestilling om desorientering, kaos og det sublime.
På Gulskogen markerer labyrinten et tydelig brudd med hagens øvrige formalitet. Labyrinten har slyngende stier og tett vegetasjon, samtidig er den plassert på den øverste av de fire terrasseringen, nær hovedbygningen. Det var kanskje stedets fremste attraksjon. I dag er trærne i labyrinten høye og forvokste, ikke en stramt klippet labyrint. Dette illustrerer hvordan manglende skjøtsel ikke bare endrer uttrykket, men også intensjonen bak elementet.
Dette er en kortversjon av artikkelen om Gulskogen. Les hele artikkelen i park & anlegg 1/Vekstmedier og plantemetoder som kommer ut torsdag 5. februar.
