Lederartikkel utgave 7/2025
Tekst: Hanne Pollen, redaktør park & anlegg, 11. september 2025
I takt med at vi har fått økt bevissthet på økologi og miljø har planteplanlegging blitt et mer komplekst felt enn for få år siden. Nå er det flere forhold enn utseende og vekstform, jord, solforhold og herdighetssone som teller. Målet om mest mulig miljøvennlige løsninger er det som havner øverst på lista, men hva som er mest miljøvennlig er ikke gitt. Det er lett å gå seg vill i søking etter de beste løsningene. «Rett plante på rett sted» har blitt politikk. Diskusjonene rundt plantevalg er ikke sjelden polariserte og å stille spørsmål ved vedtatte «sannheter» kan kjennes skummelt.
Med pendelen som peker mot et ideal om å satse «naturbasert» blir «stedegne» villplanter gjerne favorisert, til fordel for kulturplanter, i offentlige anlegg. En kulturplante som i tillegg er fremmed art vil ofte få stempel som uegnet til bruk i «naturlike» beplantninger i by. Men når det gjelder urbane anlegg som parker, gater, torg og plasser kan et skifte fra «kultiverte» til «ville» planter gi uforutsette bivirkninger. Et slikt metodeskift kan for noen virke harmløst og som et forsvarlig veivalg å ta. Men sannheten er at vi ikke vet nok om hvordan de ville plantene vil fungere i en bysituasjon. Kanskje viser flere av de artene vi henter direkte fra naturen til byen å være for spesialiserte (og derfor sårbare i en bysituasjon) og kanskje noen av artene vil spre seg hemningsløst og etter hvert bli krevende å holde i sjakk? Vi har ennå ikke bred og lang nok erfaring med å bruke ville vekster i bymiljøanlegg. Begrepet «bynatur» et jo et paradoks i seg selv – by er på ingen måte natur. By er kultur.
Byens grøntanlegg er altfor verdifulle til at vi bør ta et for raskt skifte fra velkjente kulturplanter til mest mulig planter hentet fra naturen – det virker for risikabelt. Kanskje bør vi heller ha litt is i magen og teste gradvis. Vi må jo ikke glemme at byrommene også skal være velfungerende og vakre for menneskene som oppholder seg der. Er ikke det viktig? I tillegg til å ivareta insektliv og biologisk mangfold vil vi jo at byplantene også skal bidra til å håndtere overvann, hindre flom, senke temperaturen og luftrensing. Hvis vi glemmer helheten, og det tradisjonelle håndverket bak planteforedling og planlegging med planter, kan vi ende opp at byen blir et gråere og fattigere sted.
De siste årenes satsning på norske villplanter i planteskoler og i byprosjekter vil gi oss et nyttig erfaringsgrunnlag. Om noen år kan vi se om de ville plantene vil innfri våre (høye) forventninger til hva de skal kunne klare. Vil de klare seg i regnbedene, med vekselvis mye vann og tørke? Vil de være hardføre nok til å tåle tråkk, salt, eksos, hardt klima og et lavt skjøtselsnivå? Kan villplantene kunne ta over økosystemtjenestene – og i tillegg ha tilsvarende høy pryd- og sanseverdi som kulturplantene? Hvor passer det best å plante ville arter? Det skal bli interessant å følge med i byens bed fremover!
For å treffe på forskjellige insekters behov og samtidig sikre nok pollen-mat hele sesongen er variasjon og lang blomstring i bedene noe av det viktigste. Kanskje har den beste oppskriften på «planter til bynatur» en miks av «vilt» og «kultivert» på ingredienslista? Mens vi venter på flere svar kan vi f.eks. booste insektslivet ved å velge flere opprinnelige sorter, med enkle blomster, heller enn de mer «fisefine», muterte, med doble kronblad. Da sikrer vi at insektene kommer inn til pollenbærerne og kan hente ut nektar. Noen år til med erfaringer fra etablerte bed vil gi oss verdifull innsikt i hvordan velge «rett plante til rett sted» i et komplekst verdensbilde. Som så mye annet i livet virker foreløpig den gyldne middelvei også her å være den mest farbare. La oss finne frem til gullet sammen, gjennom erfaringsbaserte og kultiverte faglige diskusjoner.
