Vanligvis forbinder vi grantrær som har blått bar med arten Pícea púngens. Den har stive og stikkende nåler. Dersom vi ønsker et grantreslag med mykere bar, er engelmannsgran et aktuelt valg.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Pícea engelmánnii Parry ex Engelm. finnes viltvoksende i fjellområder fra 1000 til 4000 moh. i det vestlige Nord-Amerika, fra British Columbia til New Mexico. Arten er observert som forvillet noen få steder her i landet. Fremmedartslista 2018 plasserer den i kategori LO. Arten har følgelig moderat invasjonspotensial og liten økologisk effekt.
Trærne kan i sitt hjemland bli opptil 45 meter høye. Barken er lysebrun og sprekker opp i små skorper, ofte med harpiks. Krona er kjegleformet og ofte slank som viltvoksende, men som regel bredere i kultur, ettersom plantene da gjerne utvikler seg med mindre konkurranse fra nabotrær. Greinene sitter i tette kranser og peker noe oppover, mens smågreinene kan være hengende. Kvisten har markerte furer og er først gulbrun, deretter mer rødbrun. Den har kjertelhår. Vinterknoppene er kjegleformete, brune og har noe harpiks. Knoppskjellene sitter tiltrykt og peker framover. Nålene er 1,5-3 cm lange, tynne, grågrønne til blågrå og peker skrått framover langs kvisten. De er myke og lite stikkende. Spalteåpningene på nålenes overside er ordnet i én til to (til tre) rekker og på undersiden i tre til seks rekker. Nålene er rombiske i tverrsnitt og har ikke harpiksganger.
Hannblomsterstandene minner om korte, tykke rakler og sitter i bladhjørnene på fjorårsskudd, særlig på den øvre delen av skuddet. Konglene sitter enkeltvis og er først opprette, men de blir etter hvert hengende. De er dannet fra endeknopp eller sideknopp nær toppen av fjorårsskuddet. Konglene modner i løpet av én vekstsesong. De er 3-8 cm lange, lyst gulbrune til rødbrune, og med myke, bredt rombiske kongleskjell med en uregelmessig tannet rand. Frøene er 2 mm lange, svarte og med en om lag 10 mm lang frøvinge. Det finnes former av engelmannsgran med spesielt blå barfarge, og disse har gitt opphav til flere navngitte kultivarer.
Engelmannsgran er oppkalt etter den tysk-amerikanske legen og botanikeren Georg Engelmann (1809-1884), som sørget for at arten ble innført til Europa i 1862. Arten danner slanke, opptil 25 meter høye trær med blålig, mykt bar. De blir raskt for store i små hager. I grøntanlegg har engelmannsgran også vært brukt til klipt hekk. Arten er imidlertid lite brukt til juletreproduksjon. Engelmannsgran er svært vinterherdig, og vi kan plante den til sone 7.
Gran trives best der jorda er dyp og humusrik, men engelmannsgran kan være ganske nøysom. Granarter har et grunt rotsystem som er grådig på vann og næring. Andre planteslag trives ofte dårlig i nærheten av grantrær. Som andre granslag er engelmannsgran nokså lyskrevende.
Arten blir formert med frø, mens kultivarer, som kan ha avvikende vekstform eller spesielt blå barfarge, formeres med stiklinger eller blir podet, ofte på en grunnstamme av vanlig gran.
 har stive og stikkende nåler. Dersom vi ønsker et grantreslag med mykere bar, er engelmannsgran et aktuelt valg.){kind=link}