I 2017 publiserte botanikerne Alexander N. Sennikov og Arto Kurtto et forslag til ny klassifisering innen de delene av Sorbus-slekta som vi på norsk kaller asal. Klassifiseringen er basert på både historiske publikasjoner, herbarier og nylig publiserte fylogenetiske studier. Resultatet er forslag om flere nye slektsnavn, og åttende utgave av Lid og Lids norske flora (2022) har tatt endringsforslagene til følge. Hvorvidt alle botanikere stiller seg bak forslaget, er foreløpig et åpent spørsmål.
Tekst: Ole Billing Hansen
I tillegg til slektsnavnet Sorbus, som blir beholdt for rogn (S. aucuparia), inneholder forslaget ni nye slektsnavn (Tabell 1). Det vil si; ikke alle navnene er helt nye, for noen av dem er historisk sett brukt i botaniske beskrivelser. Sennikov og Kurtto understreker at oversikten over europeiske arter trolig ikke er komplett, for deler av Europa er lite undersøkt. Likevel ender de opp med til sammen 201 ulike taxa (arter og hybrider), og det er uten å ta hensyn til lavere taxa, som underarter og varieteter.
Sorbus – ei tallrik og komplisert slekt
Hvorfor er slekta Sorbus så tallrik? Forklaringen ligger i at arter kan krysse seg med hverandre sporadisk og at krysningene ofte ender med triploid avkom, gjerne med dårlig overlevelsesevne og liten geografisk utbredelse. I motsetning til diploide (og tetraploide) planter, vil triploid avkom vanskelig kunne formere seg ved vanlig rekombinasjon og utvikling av frø med gener fra begge foreldrene. Isteden er apomiksis, det vil si frøsetting uten befruktning fra pollen, vanlig innen mange arter i slekta. Ved apomiksis blir avkommet identisk likt morindividet, det vil si «en frøformert klon». Når det da en sjelden gang oppstår levedyktig, triploid avkom, er det dannet en genotype som ved apomiksis kan holde seg stabil over tid. Dermed er det dannet et nytt taxon – en ny art.
Sennikov og Kurtto har sortert Sorbus-slekta etter opphav og geografisk opprinnelse. Bare i noen få tilfeller, med foreldre som er diploide eller tetraploide, er det påvist hvilke foreldrearter som er involvert i krysningen. Thuringenasal har for eksempel oppstått ved en krysning mellom Sorbus aucuparia og Aria edulis (S. aria), mens roseasal har foreldrene Chamaemespilus alpina og Hedlundia austriaca (nye artsnavn). I de fleste tilfellene er det bare angitt hvilken undergruppe i Sorbus (i vid betydning) foreldrene tilhører (se Tabell 1).
Tre nye slektsnavn å forholde oss til
Både Sennikov og Kurtto (2017) og Lid og Lid (2005) oppgir 12 arter av Sorbus (i vid betydning) som viltvoksende i Norge. Rogn er den eneste arten som beholder slektsnavnet Sorbus, mens de tre artene i sølvasalgruppa får slektsnavnet Aria. Svenskeasal får slektsnavnet Borkhausenia, og de øvrige sju artene føres til Hedlundia. I tabell 2 er alle artene oppført med slektsnavn og artsepitet.
Hvordan skal grøntanleggssektoren forholde seg til de nye navnene? Kan hende er det fornuftig å være litt tilbakeholden med å innføre navneforslagene. I arbeidet med en ny plantedatabase, en oppgradering og digitalisering av Hageselskapets sortsliste, vil trolig de nye navnene inntil videre bli oppfattet som synonymer. Den som søker informasjon om Sorbus i tradisjonell oppfatning av slekta, vil derfor fortsatt enkelt finne fram til asal-artene. Så får vi se om det fem eller ti år fram i tid blir fornuftig å gi slipp på den konservative oppfatningen av asalslekta.
Kilder
