Selje finner vi i naturen som en stor busk, et flerstammet tre eller som et frittstående, middels stort, bredkronet tre. Arten opptrer ofte som pionér. Når vi finner selje av noe størrelse i parker og andre grøntanlegg, er de sjelden plantet, for de kan gjerne ha oppstått spontant og deretter blitt skjøttet som en del av anlegget.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Selje (Sálix cáprea L.) finner vi viltvoksende i Europa og Asia. Den særbo arten finnes i hele landet hos oss, opp til 1330 moh. på Hardangervidda. Lid og Lid (2005) og Elven og Fremstad (2018) skiller mellom to underarter: S. cáprea L. ssp. cáprea – vanlig selje (skogselje) og S. cáprea L. ssp. sphaceláta (Sm.) Macreight – silkeselje, som har blader med silkebehåring på overflaten. Silkeselje finnes først og fremst i fjellet og nordover i landet. Den er av noen botanikere regnet som en egen art, S. coaetánea (Hartm.) Flod.
Seljetrær bli vanligvis opptil 10 meter høye, men det er funnet enkeltindivider nær 15 meter, særlig på steder trærne står i bestand og må strekke seg etter lyset. Kvisten er sympodial og oftest rund med rund marg. Den er først grålig behåret, siden snau og olivenbrun til rødbrun. Eldre greiner får grå, furete bark, og kjerneveden er rødgul. Hver vinterknopp har ett knoppskjell og ofte utoverbøyd spiss. Rakleknoppene er større enn de vegetative knoppene.
Middeldato for løvsprett i Ås er 9. mai, men datoen kan variere fra siste uke av april til slutten av mai. Bladene sitter vanligvis spredt langs skuddet og er enkle. De er 5-12 cm lange, elliptiske til omvendt eggformete, tykke og utover i vekstsesongen nesten læraktige. Utvokste blader er matt grønne og rynkete på oversiden, og grågrønne og filtbehårete på undersiden. Bladranden er rundtannet eller nærmest uten tanning. Ørebladene er av varierende størrelse, men kan falle av tidlig. Bladskaftet er 1-2,5 cm langt og stivt.
Plantene blomstrer før løvsprett som en av de tidligste artene i norsk natur, bare slått av hassel, gråor og svartor. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 19. april, men enkelte år begynner blomstringen allerede en av de siste dagene av mars. Blomstene har honningkjertel og blir pollinert av insekter. Hannrakler i knopp blir kalt gåsunger på grunn av tettsittende sølvhår. Under blomstring er raklene opptil 4-5 cm lange og med tettsittende blomster. Rakleskaftene er uten blader hos skogselje, men med grunnstilte blader hos silkeselje. Hver hannblomst har to pollenblader og gullgule pollenknapper. Pollenet er bare allergiframkallende når det blir spredd i store mengder lokalt. Hunnraklene blir opptil 7 cm lange ved frømodning. Hver hunnblomst består av et flaskeformet frøemne og vanligvis to arr. De flaskeformete kapselfruktene har langt skaft og er sammensatt av to deler. Hver kapsel inneholder ullhårete frø.
Hybridisering mellom artene innen Sálix er svært vanlig både i naturen og i kultur. Det kan derfor være vanskelig å gjøre en sikker artsbestemmelse. Hybridene er vanligvis fertile og kan dermed lett krysses tilbake med foreldreartene. Sikker artsbestemmelse blir også vanskelig fordi blomster eller fruktkapsler ofte ikke finnes samtidig med fullt utviklete blader på samme plante.
Selje er lite næringskrevende, og vi finner arten i naturen i skog, urer, i veikanter og på kultur- og skrotemark. Plantene er lyselskende, og opptrer ofte som pionérplante i naturen. De tåler å vokse på fuktige steder og trives på tung jord. Silkeselje finner vi oftere på tørre steder, gjerne på mer kalkrik jord. Plantene vokser raskt, og greiner og stammer brekker lett i vindutsatte områder. De er også utsatt for angrep av mange skadegjørere. Til sammen gjør dette at seljeplanter sjelden blir særlig gamle, ofte bare 50 til 100 år.
Selje har i uminnelige tider vært brukt til å lage seljefløyter, og det har også vært vanlig å flekke av barken på greinene og bruke den søte sevja om våren. Bastlaget under barken har vært brukt til å lage tauverk. Trevirket er lyst og kan brukes til treskjæring og framstilling av husgeråd og annet utstyr. I dag blir virket nyttet blant annet til å lage suvenirer.
Som prydtre er selje mest interessant nord i landet og i vinterkalde innlandsstrøk. Trærne blir sjelden høyere enn 8-10 meter og kan derfor passe der det ikke er plass til et større tre. Hannplanter er mest ettertraktet på grunn av de gule blomstene og fordi de ikke setter frø, som kan gi et ugrasproblem. Som mange Sálix-arter er også selje gode biplanter og svært verdifulle for humler, som skaffer seg den første næringen etter overvintring i form av nektar, men særlig pollen fra selje- og vierarter.
Når vi ønsker et oppstammet tre av selje, må vi hjelpe fram stammen med beskjæring de første årene. Seljeplanter kan formklippes, og de kan være et alternativ til lind eller bøk dersom en ønsker å etablere et grøntanlegg med barokkpreg i værharde områder. Selje tåler beskjæring godt, men kraftig tilbakebeskjæring fører til tett skudd-danning og mye arbeid i påfølgende år. Silkeselje kan være av større interesse enn vanlig selje, særlig i Nord-Norge. Denne underarten synes tolerant mot salt. Generelt er selje vinterherdig til sone 8, men arten er utsatt for angrep av greinbrann og rustsopper som sterkt reduserer prydverdien, særlig hos unge, vekstkraftige planter og utover i vekstsesongen.
De fleste Sálix-arter er enkle å formere med stiklinger, vanligvis kviststiklinger. Men selje er et unntak og blir vanligvis frøformert. Frøene modner tidlig i sesongen og mister spireevnen raskt. Derfor bør de sås umiddelbart etter modning eller lagres i dypfryser fram til såing.
