Viscum album – en halvsnylter med juletradisjoner

Misteltein er den eneste treaktige planten i norsk flora uten røtter i jorda. Isteden setter den en rotliknende struktur inn i en vertplante og henter vann og mineraler fra denne. I mange engelsktalende land er det knyttet juletradisjoner til misteltein, og høsting av kvister med hvite bær er en biinntekt for hagebrukere i områder hvor arten er tallrik. Misteltein er totalfredet her i landet.

Tekst: Ole Billing Hansen

Misteltein (Víscum álbum L.) er en liten, alltidgrønn, særbo busk som snylter på greiner og stamme hos ulike løvtrær. Arten finnes viltvoksende i Europa, Nord-Afrika og de tempererte delene av Asia. Plantene kan bli opptil 1 meter brede. Her i landet finner vi arten særlig på øyene og langs den vestre kyststripen i den midtre delen av Oslofjorden. Horten og byens nærområder er særlig kjent for å ha mye misteltein. Plantene blir spesielt godt synlige om vinteren når løvtrevertene står uten blader.

Blomstene hos misteltein er små, gule og sitter gjerne flere sammen i bladhjørnene. Foto: Jeanette Brun

Mistelteinfamilien (Viscáceae) består av åtte slekter og om lag 450 sambo eller særbo halvparasitter på trær. Plantene har egen fotosyntese, men istedenfor vanlige røtter, har de haustorier som trenger inn i og forankrer planten i vertens ved. Her henter de vann og mineralnæring. Enkelte mistelteinarter kan gjøre stor skade på treplantinger i sørlige deler av Europa.

Plantene forgreiner seg som regel sterkt og kan bli mer eller mindre ballformet. Kvisten er grønn, gaffelgreinet og ofte hengende. Bladene sitter motstilt. De er 3-5 cm lange, smalt avlange, helrandete, læraktige og nærmest sittende. Bladene blir vanligvis noe over ett år gamle før de faller av. Blomstringen kommer i april-mai. Blomstene er små, gule til gulgrønne og sitter som regel flere sammen i korte kvaster i bladhjørnene. Hannblomstene er firetallige, mens hunnblomstene er oversittende og tretallige. Bærene er runde og hvite. De har et seigt innhold og ett til tre frø med en grønn frøkim, som begynner fotosyntese allerede mens den er inne i frukten. Bærene sitter på plantene gjennom vinteren og modner i april. Da kan fruktene med det klisne innholdet bli spist av fugler, og dermed blir frøene spredd. Frøene går raskt gjennom fuglenes tarmkanal og kommer ut festet til lange, klebrige tråder. Når denne fugleskitten fester seg til greiner og inne i barksprekker i trekronene, kan frøene spire. Navnet Víscum har sammenheng med den latinske betegnelsen på fuglelim som ble framstilt av mistelteinbær. Artsepitetet álbum viser til fruktfargen.

De hvite fruktene hos Víscum álbum modner utover våren og frister trost og andre sultne fugler. Foto: Ole Billing Hansen

Misteltein finnes på mange løvfellende treslag, men her i landet finner vi den oftest på lind, lønn, eple, rogn og asal. Arten forekommer av og til i trekroner langt utenfor det viltvoksende området. I parken ved NMBU finner vi den høyt oppe i krona på et poppeltre. Sørover i Europa er det også underarter som vokser på bartrær, slik som edelgran og furu. Internasjonalt har misteltein lange tradisjoner som fruktbarhets-symbol og til dekorasjoner, særlig i forbindelse med jule- og nyttårsfeiringen. Journalist Helle Skjervold forteller om dette i artikkelen «Merry kissmas!» i Aftenposten før jul i 2014: «Britene har pyntet hjemmene sine til jul med misteltein i århundrer, og den spesielle symbolikken – som både livgivende og dødelig – har vært mistelteinens fremste attributt helt siden oldtiden. For romerne symboliserte denne lille veksten fred, kjærlighet og forståelse, og den ble hengt over dørkarmen som beskyttelse. Andre har oppfattet mistelteinen som en lykkeplante som kan helbrede sykdommer. I keltisk tradisjon er mistelteinen sett på som et fruktbarhetssymbol: – Kyssing ble spesielt populært i viktoriatiden. Ifølge tradisjonen skal man fjerne ett bær hver gang en mann kysser en kvinne under mistelteinen, og når alle bærene er borte, er det slutt på kyssingen for i år, sier Caroline Palethorpe.» Hun er ansvarlig for en egen mistelteinfestival i den lille engelske markedsbyen Tenbury.

Misteltein spirer ofte i barksprekker, i dette tilfellet på en stamme av pil (Sálix sp.). Foto: Ole Billing Hansen

Misteltein er kjent fra norrøn mytologi fordi veden av en misteltein angivelig ble brukt i den pilen som drepte guden Balder. Vennene hans hadde fått alle treslag til å love at de ikke skulle skade Balder. Men de glemte busken misteltein som vokser i krona på andre treslag. Loke benyttet seg av denne forglemmelsen og lurte den blinde Hod til å drepe Balder med en mistelteinpil. Gudehistorien er åpenbart et sagn, for det er vanskelig å forestille seg hvordan det er mulig å lage en pil av de sterkt forgreinete snyltebuskene. Våle kommune i Vestfold, som nå er en del av Tønsberg kommune, hadde en stilisert misteltein i kommunevåpenet sitt.

Siden 1956 er misteltein totalfredet her i landet. Det er derfor forbudt å høste kvister av misteltein i naturen. Såing av misteltein har størst mulighet for å lykkes om man legger frøene under barkfliker på greiner som er 5-10 cm tykke. Greinene bør sitte minst 1,5 meter over bakken. God fruktsetting kan man oppnå når både hunn- og hannplanter finnes i området. Såing av misteltein kan lykkes også noe utenfor det viltvoksende området i sone 2-3. Vertplantene vil bli noe svekket av mistelteinen, men de dør som regel av andre årsaker. Hele planten er giftig, og ekstrakter blir brukt i naturmedisin.

Mange av artene i rosefamilien er vertplanter for misteltein, og den er vanlig å finne på eple- og pæretrær i privathagene på kystnære steder i Vestfold. Foto: Ole Billing Hansen

Kilder

Fægri, K. 1970. Norges planter – blomster og trær i naturen. Bind I. Cappelen, Oslo. 334 s.
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Lid, J.; Lid, D.T. 2005. Norsk flora, 7. utgave v/R. Elven (red.). Samlaget. 1230 s. ISBN 978-82-521-6029-1
Skjervold, H. 2014. Merry kissmas. Aftenposten 17. desember.