Om vinteren kan vi savne fargeinnslag i parkene. Da er det mulig å ty til løvfellende arter og kultivarer med fargerike Om vinteren kan vi savne fargeinnslag i parkene. Da er det mulig å ty til løvfellende arter og kultivarer med fargerike årskvister, og blant treslagene har vi blant annet et par tradisjonsrike avarter av hvitpil som kan bidra med trekroner i gule og rødlige farger.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Hvitpil (Sálix álba L.) finnes viltvoksende i Europa, Nord-Afrika og Vest- og Sentral-Asia. På gode voksesteder i naturen kan trærne bli opptil 25-30 meter høye. Arten er rasktvoksende og har som regel krone med mange greiner, men ofte med nokså spisse greinvinkler. Unge kvister er seige og kan være spinkle og overhengende. Hos varieteten S. álba var. álba er årskvist og fjorårskvist brungrønne til rødbrune, mens eldre kvister etter hvert får grålig til olivenbrun farge. Andre varieteter kan ha vinterkvister med mer dekorativ farge. Særlig kjent er gullpil, S. álba var. vitellína (syn. S. álba ‘Vitellina’), som har sterkt gul til gulbrun vinterkvist, men også øresundspil, S. álba var. chermesína (syn. S. álba ‘Chermesina’), med rødoransje vinterkvister forekommer plantet som parktre hos oss. Stammebarken hos art og avarter er furete, med lange, uregelmessige, flate barkåser.
Selv om fargen på vinterkvisten varierer en del innen arten, er bladene av samme form og farge, med unntak av sølvpil (S. álba var. serícea). Bladene hos hvitpil er 5-10 cm lange, lansettformete, og bredest på midten. De er fint sagtannete og tilspisset i begge ender. Hvitpil blomstrer like etter at bladene har foldet seg ut, i motsetning til mange andre Sálix-arter, som blomstrer på naken kvist. Middeldato for løvsprett i Ås er første uke av mai, mens blomstringen begynner om lag ti døgn seinere. Raklene er 4-6 cm lange, og har skaft med blader. Hannblomstene har to frie pollenblader. Kapselfruktene er sittende, korte og gulgrønne og modner til rødbrune.
Selv om fargen på vinterkvisten varierer en del innen arten, er bladene av samme form og farge, med unntak av sølvpil (S. alba var. sericea). Bladene hos hvitpil er 5-10 cm lange, lansettformete, og bredest på midten. De er fint sagtannete og tilspisset i begge ender. Hvitpil blomstrer like etter at bladene har foldet seg ut, i motsetning til mange andre Salix-arter, som blomstrer på naken kvist. Middeldato for løvsprett i Ås er første uke av mai, mens blomstringen begynner om lag ti døgn seinere. Raklene er 4-6 cm lange, og har skaft med blader. Hannblomstene har to frie pollenblader. Kapselfruktene er sittende, korte og gulgrønne og modner til rødbrune.
Dersom en velger å betrakte de to S. alba-varietetene med avvikende vinterkvistfarge som kultivarer, kan de beskrives slik:
S. álba ‘Chermesina’ (syn. S. álba ‘Britzensis’, S. álba var. britzénsis (b.= fra Britz ved Berlin)) har kvist som, særlig om vinteren, er rødlig til oransje. Chermesína betyr «karmosinrød», og i dagligtale bruker en gjerne det norske navnet «blodpil». Trær av denne kultivaren, som ble funnet i Tyskland omkring 1840 og introdusert av Ludwig Späth planteskole i 1878, blir opptil 10 meter høye og er vindsterke og robuste.
S. álba ‘Vitellina’ (syn. S. álba var. vitellína (v.= eggegul)) er en hannklon som ble funnet i Sveits omkring 1671. Den har årsskudd som, særlig på ettervinteren, har kraftig gul til oransjegul farge. På norsk har vi derfor brukt populærnavnet «gullpil». Bladene er mattgrønne og har bare få sølvhår. Trærne produserer store mengder med gullgule hannrakler om våren. Kultivaren har kraftig, nokså opprett vekst, og trærne kan bli opp mot 20 meter høye. Etter gjentatt beskjæring får de attraktiv greinstruktur og en bred, avrundet kroneform.
Hvitpil er en gammel kultur- og medisinplante. Årskvister har lange tradisjoner brukt til kurvfletting. Bark og barkekstrakter virker febernedsettende og har vært brukt mot sår hals og fordøyelsesproblemer. Kull fra hvitpil blir regnet som noe av det beste til kunsttegning. I naturen vokser hvitpil ofte i næringsrike elvedaler. Trærne trives med soleksponering, jevn fuktighet og tåler periodisk oversvømmelse. Kultivarene er nøysomme og villige og kan plantes til sone 5.
Kilder
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Elven, R.; Fremstad, E. 2018. Salix – vier, selje og pil i Norge. Gunneria 82/2018. NTNU Vitenskapsmuseet. 715 s. ISBN 978-82-8322-153-4
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
