Hagtorn med røde blomster er fortsatt ganske vanlig å se i norske grøntanlegg, selv om populariteten ikke lenger er like stor som for noen tiår siden. Den mindre interessen skyldes at kultivaren er nokså utsatt for angrep av en blad- og greinsopp om vertveksler med einer. Der plantene holder seg friske, har de imidlertid fortsatt stor prydverdi, både som busk og oppstammet tre.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Kultivaren Crataégus x média ’Paul’s Scarlet’ blir i dag regnet som en hybrid der Crataégus laevigáta er én av foreldrene og C. monógyna er den andre. Hybriden kan forekomme spontant i naturen dere begge arter finnes viltvoksende. Karaktertrekkene er svært like hos hybriden og C. laevigáta, og det er valgt ut flere kloner med blomsterfarger i hvitt eller rosa. I 1858 oppdaget Ch. Boyd, Waltham Cross i England, en mutert grein med mørkere, fylte, karmosinrøde blomster i et tre av C. x média ’Rubra Plena’. Vegetativ formering ga opphavet til C. x média ’Paul’s Scarlet’. I 1866 markedsførte William Paul fra samme område den nye kultivaren på en internasjonal hagebruksutstilling, og den vakte stor oppmerksomhet. Kultivaren har opp gjennom tidene gått under en rekke navn; C. laevigáta ’Paul’s Scarlet’, C. oxyacántha ‘Paul’s Scarlet’, C. oxyacántha paúlii, C. monógyna ’Kermesina Plena’ og C. monógyna pléna. Mutanten er ustabil og kan gå spontant tilbake til utgangskultivaren, som har lysere blomsterfarge. Kultivaren blir fortsatt regnet som den beste hagtorn med røde blomster.
og av og til kan knopper spontant mutere tilbake til den opprinnelige kultivaren (t.h.).
Rosehagtorn danner 5-7 meter høye, gjerne flerstammete trær. Årskvisten er askegrå og litt rødlig i den ytterste delen. Greintornene er 1-2 cm lange, men de er ofte fåtallige. Skuddene mister behåring tidlig i sesongen. Bladene er 2-4 cm lange, omvendt eggformete og med kileformet grunn. Bladranden har normalt tre, sjeldnere fem grunne, tannete lapper eller fliker. Ørebladene er avsmalnende og ujevnt tannet. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 15. juni (8.6.-25.6.), og blomstringen varer i to til tre uker. Hver blomst er om lag 1,5 cm bred, fylt og lysende karmosinrød. Blomstene sitter i halvskjerm med noen få eller opptil 10 blomster. Kultivaren setter svært få frukter.
som i slottsparken i Oslo.
Rosehagtorn har vært mye plantet som en frittstående, stor busk eller som et lite tre i privathager, langs lite trafikkerte gater og åpne plasser. Unge planters skuddtopper kan være noe utsatt for frostkade, men godt etablerte planter overvintrer bra til sone 5. Plantene er dessverre svært utsatt for smitte av hagtornrust (forårsaket av soppen Gymnosporángium clavariifórme), som vertveksler med einer (særlig Juníperus commúnis). I fuktig klima med begge planteslag til stede får hagtorn misdannete blader og årsskudd, og dermed redusert vekst eller en del døde skudd og greiner. I teorien kan en hindre smitte ved å rydde bort einer, men denne arten er så vanlig og ofte så verdifull i grøntanlegg, at det i praksis ikke er aktuelt. For å bremse smitte og sykdomsutvikling bør angrepne deler av både hagtorn og einer skjæres bort så snart en ser symptomer.
Kilder
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1976. Handbuch der Laubgehölze, bind I. Parey, Berlin og Hamburg. 486 s. ISBN 3-489-71222-6
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 1)
