Vi oppfatter sibirlønn først og fremst som en robust, storvokst busk med flotte høstfarger i alle nyanser fra oransje til purpurrødt. Men plantene kan også stammes opp til små eller middels store trær. Best resultat får vi om oppstammingen begynner mens plantene er unge. Eldre trær får etter hvert avrundet og noe uregelmessig, luftig krone.
Tekst: Ole Billing Hansen
Sibirlønn (Ácer tatáricum L. ssp. gínnala Maxim.) blir i naturen opptil 8-10 meter høye, kraftigvoksende, brede busker med tynne, glatte greiner. Underarten finnes viltvoksende i Japan, Korea, Mandsjuria, Nord- og Sentral-Kina, samt i Russland. Ginnala er for øvrig det lokale navnet på planten i Amur-regionen, grenseområdet mellom Russland og Kina i øst. Underarten er funnet forvillet enkelte steder her i landet, som i Lier og Kristiansand, og er risikovurdert på fremmedartslisten. Den regnes som et kontinentalt treslag, og hos oss trives den bedre i innlandet enn langs kysten. Sibirlønn får mindre kompakt krone enn hovedarten tatarlønn (Á. tatáricum).
Sibirlønn har tynne skudd og kvister med bredt trekantete og sittende sideknopper. De fleste knoppskjellene er spisse og rødbrune med mørke flekker. Bladene er 4-8 cm lange og 3-6 cm brede med skinnende, dypgrønn overside og lysere underside. De er som regel trelappete til treflikete, og midtlappen er markert større enn de to sidelappene, men alle er tilspisset og grovt tannet. Ikke sjelden har plantene også enkelte blader uten lapper. Underarten har dessuten en tendens til å sette enkelte hvit- eller rosabrokete blader. Om høsten får bladene oransje, røde og mørkerøde farger.
Blomstringen kommer i første halvdel av juni på Østlandet. Blomstene er kremhvite, duftende og sitter i langskaftete halvskjermer. Prydverdien er begrenset, men noen uker seinere utvikles fruktanlegg som ofte er sterkt rødfarget og danner en fin kontrast mot det grønne bladverket. Modne frukter er om lag 2,5 cm lange med rygger som danner en spiss vinkel eller er nærmest parallelle.
Underarten av Á. tatáricum ble introdusert til St. Petersburg av botanikeren Maximovitsj i 1857. Det er særlig de flotte høstfargene og plantenes gode vinterherdighet som gjør den interessant som landskapsplante. Trærne blir ofte flerstammet og sjelden særlig høyere enn 5-6 meter hos oss. De egner seg derfor godt i små parker og mindre hager. Dersom plantene jevnlig blir skåret tilbake fra planting, kan de bli tette busker som skjermer godt mot vind og innsyn. Frøkilden A. tatáricum ssp. gínnala semenóvii har sitt opphav i frø fra Mustila arboret i Finland og har vært gjennom norsk utvalgsarbeid for å gjøre avkommet mer ensartet. Busker av denne frøkilden blir gjerne ikke mer enn tre meter høye. De regnes som herdige til sone 6 i innlandet og sone 5 langs kysten, der de imidlertid ikke får så fin høstfarge. Etter ustabile vintre kan de første bladene om våren ofte være gulhvite, noe som tolkes som en vårfrostskade.
Sibirlønn bør stå soleksponert og gjerne på sandholdig, lett jord. Plantene kan formes enten som busk eller som tre de første årene etter planting. Seinere bør vi imidlertid beskjære minst mulig. Sibirlønn er mottakelig for mjøldoggsoppen Sawadaea bicornis (syn. Uncinula bicornis), og kraftige angrep skjemmer bladverket. Alvorlige mjøldoggangrep opptrer særlig i tørre perioder utover sommeren.
