Betula pendula ‘Dalecarlica’ – pollenfri, flikbladet hengebjørk fra nordisk natur


Tre eksemplarer av B. pendula ‘Dalecarlica’ hos Sagaplant i Sauherad. Foto: Ole Billing Hansen

Av og til blir det oppdaget planter i naturen som avviker fra det normale. Slike avarter vekker oppmerksomhet hos botanikere, planteskolefolk og hageentusiaster. Det er et interessant fenomen at det i mange tilfeller er avvikerne som vekker størst oppmerksomhet…

Tekst: Ole Billing Hansen

Hengebjørk (Bétula péndula Roth.) er en svært vanlig art i lavlandet nord til Nord-Trøndelag. Arten forekommer i spredte bestand så langt nord som til Pasvik, og i Sør-Norge finnes den så høyt som til 900 moh.

I sjeldne tilfeller forekommer det bjørk med flikete blader i naturen. Den kultivaren som er vanligst i planteskolekatalogene her i Norden, er B. péndula ’Dalecarlica’, populært kalt «ornäsbjørk». Det har vist seg at slett ikke alle trær i handelen med dette navnet har samme karaktertrekk som det treet som ble funnet i Dalarna i Sverige for 250 år siden.

Det opprinnelige treet ved Ornäs. Trestikk i Schübelers Viridarium norvegicum fra 1885 etter et bilde tatt på Lilla Ornäs i 1878.

Ekte ornäsbjørk, det vil si den opprinnelige klonen med flikete blader, ble funnet av ”Secreteraren Välborne Herr” Hans Gustav Hjort i skogen ved Lilla Ornäs i Dalarna i 1767. Det var da et om lag to meter høyt tre med fingertykk stamme. Hjort flyttet, trolig allerede året etter, treet inn i hagen på Lilla Ornäs, der det var mer beskyttet mot «Folk och Kreatur». Her sto treet i mer enn hundre år. Et tresnitt hos den norske botanikkprofessoren F. C. Schübeler (1885) er basert på et fotografi tatt i 1878. Det viser et tre som er 64 ½ fot høyt med stammeomkrets 6 fot 8 tommer målt 5 fot over rothalsen. Målene tilsvarer henholdsvis 20,2 og 2,08 meter. Stammediameteren var følgelig nær 70 cm.

Det var heldig at treet ble fotografert på denne tiden, for selv om det i 1878 tilsynelatende var «fullkomment friskt», blåste det ned i en storm den 16. april 1887. Men heldigvis hadde Lantbruksakademins Experimentalfält ni år tidligere tatt podekvist som ble brukt til å lage nye trær. I katalogen for 1885-86 kunne institusjonen for første gang tilby trær av «äkta ornäsbjørk». Men allerede på dette tidspunktet fantes det tilbud om annen flikbladet bjørk i andre planteskolers kataloger. De parallelle tilbudene ga i årene deretter mange muligheter for sorts- og navneblanding.

Bladene hos B. pendula ’Fortuna’ (t.v.) er flikete med flere gradvis mindre flikpar utover mot bladspissen, mens den svenske kultivaren B. pendula ’Dalecarlica’ (t.h.) har ett utpreget flikpar og ellers bare små, uregelmessige fliker og tenner. Bladene er hentet fra langskudd i juni. På kortskudd og på langskudd seinere i sesongen kan bladomrisset være noe bredere og flikene større. Foto: Jeanette Brun

Allerede i 1769 hadde Linné, etter en skriftlig henvendelse til eieren, mottatt en kvistprøve av den sjeldne bjørka. Han beskrev den som Betula alba dalecarlica. Den første detaljbeskrivelsen og tegning av ekte «ornäsbjørk» ble publisert av C. M. Blom i 1786. Hylander (1957) påpeker at forskjellen mellom ekte «ornäsbjørk» (B. péndula f. dalecárlica) og uekte avarter (B. péndula f. críspa) er at den ekte har ett utpreget flikpar, mens de uekte har mer regelmessig mangeflikete blader.

Under den moderne sortsbetegnelsen Betula péndula ’Dalecarlica’ finnes trolig ulike kloner, og det er usikkert hvor stor andel den opprinnelige klonen utgjør av de trærne som har vært oppformert og markedsført av norske og svenske planteskoler opp gjennom tidene. Det europeiske sortimentet omfatter flere andre flikbladete bjørkekloner, trolig av sørligere opphav. I Sverige er det nylig gjennomført en opprydding, og heretter vil det være den opprinnelige klonen fra Dalarna som blir omsatt under navnet B. péndula ’Dalecarlica’, nærmere bestemt som E-plante fra svenske og norske planteskoler.

Ekte «ornäsbjørk» i planteskolen ved NMBU i Ås. Foto: Ole Billing Hansen

Her i landet har planteskolen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) hatt den opprinnelige klonen siden omkring 1950, og materiale som er oppformert ved Eliteplantestasjonen på Sauherad (nå Sagaplant), er av denne typen. Et karakteristisk trekk hos den opprinnelige klonen fra Ornäs er for øvrig at den ikke setter hannrakler, til glede for pollenallergikere. Men til gjengjeld setter trærne rikelig med frø. Schübeler nevner at direktør E. Lindgren ved Experimentalfältet gjennom årenes løp undersøkte omtrent 150.000 frøplanter som var direkte avkom etter den opprinnelige Ornäs-bjørka. Blant disse frøplantene fant han flere med flikete blader, men de skilte seg alle vesentlig fra opphavet.

For å bevare de spesifikke egenskapene må trærne formeres vegetativt, og siden Schübelers tid har sidepoding på en grunnstamme av hengebjørk vært det vanligste. I dag blir B. péndula ‘Dalecarlica’ E formert ved mikroformering hos Sagaplant. Kultivaren ble plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2010 og har etablert seg godt der.

Vi har vårt eget utvalg av flikbladet hengebjørk her i landet. Se egen omtale av B. péndula ’Fortuna’.

Kilder

Anonym udat. Den vackra ornäsbjörken är tillbaka – nu med E-märkning! www.eplanta.com
Hylander, N. 1957. Om falsk och äkta ornäsbjörk och om några andra avvikande björkformer. Lustgården (Årsskrift for Föreningen för dendrologi och parkvård 1956-57) 37-38:31-84.
Karlsson, B. 2013. Ornäsbjörk – förförisk & falsk. Berättelsen om Sveriges Riksträd. 96 s. ISBN 978-91-637-3143-3
Schübeler, F. C. 1885. Viridarium norvegicum. Norges Væxtrige I. Christiania. 610 s. («Ornäsbirk» er omtalt på s. 461-63).
Reisæter, O. 1977/78. Dendrologi 1. Kompendium, Noregs landbrukshøgskule, Ås. 223 s.
Vike, E. 2006. Norske utvalg og foredlinger av busker og trær. UMB-rapport 01/2006. Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås. 159 s. ISBN 82-483-0049-8