Fraxinus ornus ’Meczek’ – blomstrende ask med kompakt krone

Fraxinus ornus ’Meczek’ er et interessant tilskudd til sortimentet av trær med kompakt krone. Krona blir etter hvert 3-5 meter i diameter og nokså rund, men gjerne litt flattrykt i toppen. Foto: Jeanette Brun

Mannaask-kultivaren ’Meczek’ er et interessant tilskudd til tresortimentet, men det gjenstår å fastslå vinterherdigheten hos oss. Den er et tørketålende treslag med kompakt krone, tettsittende greiner og vakker blomstring. Dessuten hører den til en gruppe ask som synes å være lite mottakelig for askeskuddsyke.

Tekst: Ole Billing Hansen

Forutsatt god overvintring avhenger trehøyden hos Fráxinus órnus L. ’Meczek’ av hvor høy stamme kultivaren er podet på, men trærne blir sjelden mer enn 5-6 meter høye. Fra Tyskland blir det oppgitt en årstilvekst på 10-15 cm. Trærne blir podet i stammehøyde på en grunnstamme av mannaask eller en annen Fráxinus-art, inkludert vår egen F. excélsior. Trær podet på egen art er mest tørketålende, og andre grunnstammer gir dessuten større risiko for dårlig sammenvoksing. Det er ikke uvanlig å bruke en mellomstamme, som i så fall utgjør treets stamme mellom krone og rothals. De mange, tettsittende greinene hos kultivaren gir et yndet oppholdssted for fugler, som ofte bygger reir i krona.

De kremhvite og duftende blomstene springer ut i juni. De sitter i tette, endestilte, 10-15 cm lange og like brede topper. Foto: Jeanette Brun

Ask hører til oljetrefamilien (Oleáceae). Mannaask blir ført til underseksjonen blomsterask, som er kjennetegnet ved blomstring etter at trærne har fått blader og at blomstene har kronblader. Hos ask sitter knopper og blader motstilt. Mannaask har tykk, glatt og grålig olivengrønn årskvist med butte, gråbrune vinterknopper. Rett etter løvsprett har bladene et skjær av bronsefarge. Hos utvokste blader er bladskaftet 2-5 cm langt. Hvert blad har vanligvis syv skaftede småblader, men fem eller ni forekommer. Småbladene er 5-8 cm lange, 3-4 cm brede og avlangt eggformet. Høstfargen er guloransje til rødlig, men den kommer så seint hos oss at bladene ofte faller av grønngule i månedsskiftet oktober/november.

Trærne begynner å blomstre allerede som unge. Blomstringen kommer i juni og kan være sparsom enkelte år, men rikere dersom trærne har vært stresset. De kremhvite og duftende blomstene sitter i tette, endestilte, 10-15 cm lange og like brede topper. Fruktene er avlange, 2 til 3 cm lange samaraer (nøttefrukter med vinge) og modner fra grønt til brungult seint om høsten.

Høstfargen hos mannaask er guloransje til rødlig, men den kommer ofte svært seint. Foto: Jeanette Brun

Mannaask finnes viltvoksende i Sør-Europa, Lilleasia og Nord-Afrika. Arten forekommer forvillet enkelte steder sør i Vest-Europa. I naturen vokser trærne i tørre, solrike skråninger. Kultivaren er ansett som svært robust, også i varmt og forurenset bymiljø. Den trives best i moldrik jord med relativt høyt kalkinnhold, men tåler også å vokse på skrinn, steinete jord. Trærne er derimot følsomme for høy grunnvannstand. De fleste røttene ligger nær jordoverflaten og vokser langt ut fra stammen.

Kultivaren er lite prøvd i vårt nordlige klima. Svenske kilder antyder herdighet til sone 3, men trærne vil trolig kunne klare seg gjennom de fleste vintre også i sone 4. Mannaask er hittil ofte beskrevet som så lite vinterherdig her i landet at den på grunn av frostskader bare utvikler seg til en busk. Kultivaren kan brukes som frittstående, i mindre tregrupper eller i trerekker i bymiljø, gjerne der plassen er begrenset.

Arten er kjent i kultur siden 1710 i Vest-Europa. I Norge har den vært plantet flere steder, men plantene blir som oftest buskformet. Kultivaren er et ungarsk utvalg som ble funnet i det varme og tørre Meczek-området i den sørlige delen av landet. Mortreet står i den botaniske hagen ved universitetet i Budapest. Omkring 1980 introduserte Udenhout planteskole kultivaren i Nederland, og derfra er den blitt spredd. I prosjektet «Planter for norsk klima» ble den plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2006. Her har trærne hatt nokså variabel utvikling, men ved oppsummeringen ti år etter planting er treslaget vurdert som Godt, med særlig god utvikling i 2015 og 2016.

Som en kuriositet kan nevnes at folk i Sør-Italia tapper saft fra stammer av mannaask og samler manna (tørket saft), som blir brukt som avføringsmiddel.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. II. Parey, Berlin og Hamburg. 466 s. ISBN 3-489-62122-0
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 1)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Pedersen, P.A.; Brun, J. 2013. Gode treslag i Treforsøksparken (II). park & anlegg 12(6):18-23
Pedersen, P.A.; Brun, J. 2016. Rapport fra prosjektet «Videreføring av registreringer i Treforsøksparken i Ås». Inst. for plantevitenskap, NMBU. 17 s.
Schalk, G.; van der Sluis, B.; Hiemstra, J. 2004. Fraxinus ornus ’Meczek’ verdient meer aandacht. De Boomkwekerij 2/2004:14-15.