Pinus pumila – en lite plasskrevende furubusk

Dvergfuru varierer mye i vokseform. Dette opprettvoksende eksemplaret finnes i Botanisk hage på Tøyen i Oslo. Foto fra 2004: Ole Billing Hansen

Buskfuru er et vanlig innslag i norske grøntanlegg. Dersom vi ønsker en furu med tilsvarende vekst, men vakrere bar, er dvergfuru et godt alternativ. Denne østasiatiske furuarten finnes viltvoksende i snørike områder, og de fleksible greinene gir etter for stor snøtyngde uten å brekke.

Tekst: Ole Billing Hansen

Hannblomsterstandene er oppsiktsvekkende dyprøde før blomstring. Foto: Jeanette Brun

Dvergfuru (Pínus púmila (Pall.) Regel) finnes viltvoksende i Nordøst-Asia fra det østlige Sibir til fjellområder i Japan. Arten er en busk som blir opptil 3 meter høy, eller et lite, opptil 6 meter høyt, som regel flerstammet tre. Buskene har ofte nedliggende greiner. Langskuddene er grønne det første året, men blir etter hvert gråbrune med brunlige filthår. Vinterknoppene er sylindriske, rødbrune og om lag 1 cm lange med mye harpiks. Det sitter fem nåler på hvert kortskudd, og disse blir sittende på i om lag fem år. Nålene er 4-8 cm lange, ofte vridde og sitter tett sammen. De har sagtannet rand, og utsiden av nålene er uten spalteåpningsbånd. De skjellformete bladene ved basis av hvert kortskudd er større enn hos P. sibírica og faller av i løpet av den første sesongen. Hannblomsterstandene er dyprøde før blomstring.

De røde kongleanleggene sitter nær skuddspissen. Foto: Jeanette Brun

De røde kongleanleggene sitter enkeltvis eller få sammen nær skuddspissen. Utvokste kongler er 3-6 cm lange, eggformete, rødfiolette som unge og rød- til gulbrune som modne. Umbo er trekantet, og de 6-10 mm lange frøene har en svært redusert frøvinge. Konglene åpner seg ikke ved modning. Frøene blir spredd av fugler og gnagere. Det finnes kultivarer med mer særpreget voksemåte eller blåligere barfarge enn arten. Under navnet P. púmila ‘Glauca’ blir det trolig omsatt ulike kloner.

Tidligere regnet noen botanikere dvergfuru som en varietet av sibirfuru og kalte den P. sibírica var. púmila Pall. Púmila betyr lav, det vil si lavtvoksende. Dvergfuru har nå status som egen art. Dvergfuru er dokumentert innført til i Europa i 1807. Arten vokser omtrent som buskfuru, men de fem nålene med spalteåpningsbånd på hvert kortskudd gjør at barfargen er blåliggrønn.

Konglene er eggformete og åpner seg ikke ved modning. Foto: Ole Billing Hansen

Plantene kan brukes på samme måte som buskfuru og er for eksempel av interesse som et innslag i fjellhager. Buskene får tettest vekst når de står soleksponert. Frøene er store og spiselige. I planteskolen spirer de bra, men frøplantene er svært utsatte for soppangrep. Derfor er det ofte stort svinn under oppal. Arten er imidlertid bra vinterherdig, og vi kan plante den til sone 6. Den må ikke forveksles med dvergbuskfuru (P. múgo var. pumílio).

Kilder

Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 s. ISBN 3-489-71422-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)