Surkirsebærtrær er ikke så vanlige å se i offentlige grøntanlegg. Hittil har slike trær først og fremst vært å finne i privathager, mens de i Danmark også blir plantet i store fruktplantasjer. Interessen for planteslag med matnytte er økende, og surkirsebær er blant treslagene som kan være aktuelle.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Surkirsebær (Prúnus cérasus L.) er i naturen en busk som etter hvert blir et opptil 6-7 meter høyt, flerstammet tre med rund krone og tynne, overhengende greiner. Plantene kan sette enkelte rotskudd. Markedsførte trær fra planteskoler er ofte podet på en grunnstamme av Prúnus ávium og skolet opp slik at de har bare én stamme.
Arten finnes viltvoksende fra Sørøst-Europa til Iran, Kurdistan og det nordlige India. Her i landet finner vi den naturalisert noen steder på Østlandet og langs kysten til Frosta og Snåsa. Surkirsebær har vært dyrket i svært lang tid. Artsepitetet viser til Kerasos, et viktig dyrkingsområde for kirsebær i Lilleasia. Trærne blir mindre og mer kompakte enn trær av søtkirsebær. De er derfor bedre egnet i dagens små hager.
Karaktertrekkene hos P. cérasus er nokså like dem vi finner hos P. ávium, men skudd og blader er som regel litt mindre hos surkirsebær. Langs skudd og greiner blir det gjerne lange, nakne partier uten sideskudd. Vinterkvisten har eggformete, ofte noe spisse knopper og gulbrun marg. Barken er først lysegrå, men den blir etter hvert rødlig brun. Unge skudd er uten behåring. Bladplatene er 6-8 cm lange, smalt eggformete til omvendt eggformete, tilspissete og fint dobbelt sagtannete. De er mørkegrønne, skinnende og som regel snaue, men hos unge blader kan undersiden være svakt behåret. Bladskaftet er 1-3 cm langt, snaut og har ofte grønne kjertler nær bladgrunnen, slik som hos andre Prúnus i kirsebærgruppa.
Blomstringen kommer samtidig med eller litt etter løvsprett. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 22. mai, men enkelte år kan blomstringen begynne to uker tidligere. Blomstene er hvite og 2-2,5 cm brede. De sitter tre-fire sammen i et knippe som har både små blader og skjellblader ved grunnen. Til sammenligning har P. ávium bare skjellblader i blomster- og fruktknippet. Hver blomst har et om lag 3 cm langt skaft. Begerrøret er bredt krukkeformet, og begerbladene er brunlige. Fruktene er om lag 2 cm brede, nesten runde og som regel mørkerøde og med syrlig smak. Det finnes kultivarer med fylte eller rosa blomster.
Botanikerne deler arten i fire varieteter:
P. cérasus var. aústera – morellkirsebær (weichsel-surkirsebær) blir et opptil 9 meter høyt tre med hengende greiner og mørkerøde frukter med farget fruktsaft.
P. cérasus var. caproniána – amarellkirsebær (glass-surkirsebær) blir et opptil 9 meter høyt tre med nokså opprette greiner, korte blomsterskaft og lyserøde frukter med klar fruktsaft.
P. cérasus var. frutéscens – buskkirsebær blir en om lag én meter høy busk som setter mange rotskudd. Den har med mørkerøde frukter og klar, syrlig fruktsaft.
P. cérasus var. marásca – maraschinokirsebær blir et godt forgreinet tre med hengende greiner og små, svartrøde, bitre frukter i tette knipper.
Surkirsebærtrær trives best på godt drenert, næringsrik og kalkholdig jord. De mistrives i kald og våt jord. I naturen vokser trærne ofte der det er solrikt eller på steder med vandrende skygge. Vi regner de beste sortene av surkirsebær som herdige til sone 5-6.
Trærne er utsatt for soppsykdommen grå monilia (Monilia laxa) som fører til visne, brune skudd utover i vekstsesongen. Angrep fører til redusert avling. Det finnes en rekke kultivarer som er foredlet til fruktdyrking, særlig innen de to førstnevnte varietetene. I Danmark og land lenger sør blir det dyrket surkirsebær kommersielt i store plantasjer basert på mekaniske dyrkings- og høsteteknikker.
