Skjørpilkultivaren med den tette og avrundete krona er kjent fra Sverige allerede i 1785. Men det er en overdrivelse å si at kultivaren har vært vanlig plantet her i landet, selv om den de siste tiårene er blitt et ganske vanlig syn i norske grøntanlegg. I Nord-Sverige og ikke minst i Finland har disse trærne med sin markerte kroneform atskillig lengre tradisjoner.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Sálix euxína ’Bullata’ (tidligere kalt S. frágilis f. bulláta) setter tett med skudd og beholder en nærmest kuleformet krone gjennom mange år i oppveksten. Uten beskjæring blir det tette busker, men dersom vi stammer opp plantene de første årene, får vi trær med karakteristisk, rund krone. Av og til setter plantene ett eller noen få kraftigere skudd. Disse bør skjæres tilbake, slik at krona beholder sin symmetriske form. Etter hvert dør de nederste og innerste greinene, krona blir bredere, og trærne får markert stamme. Plantene kan bli 8-10 meter høye og minst like brede, dersom de står fritt.
Helt fram til vår tid har både den botaniske og den norske navnsettingen gitt grunn til forvirring. Skjørpil (Sálix euxína I.V. Belyaeva) og den nærstående hybriden grønnpil (S. x frágilis L.) har nokså konsekvent vært forvekslet. S. x frágilis er en krysning mellom S. euxína og S. álba L. (hvitpil). Hybriden var tidligere kalt S. x rúbens Schrank. Den blir trolig ikke plantet i norske grøntanlegg i dag, men vi kan finne den i eldre parkanlegg. Vi finner dessuten ágenetiske spor i naturen i form av forvillet grønnpil. Skjørpil har karakteristisk, grågrønn fjorårskvist med mørke knoppskjell og smalt lansettformete, friskt glinsende, grønne blader i vekstsesongen. I motsetning til S. x rúbens har S. euxína aldri blader med behåring, men mange av bladene har tydelige gråbrune kjertler i overgangen mot bladskaftet. S. euxína ’Bullata’ er en hannklon. Eldre planter kan få lange, glisne rakler.
Det kan diskuteres om planteslaget skal regnes som en kultivar eller som en botanisk form (S. euxína f. bulláta, syn. S. frágilis f. sphaérica). På finsk kalles kultivaren Terijoki-pil. Det skyldes at treslaget særlig er kjent fra våtmarker på det karelske neset, som i dag er en del av Russland, men som tidligere hørte til Finland. Her er det større forekomster, noe som kan bety at dette ikke bare dreier seg om én klon. Men i praksis betyr det lite, og vi formerer plantene med kvist- eller skuddstiklinger.
Kultivaren ser ut til å være atskillig mer motstandsdyktig enn hvitpil-sortene med hensyn til greinbrannsopper. Den er også bra vinterherdig. Fra Sverige oppgis herdighet til sone 6 og at kultivaren utvikler seg bedre i Nord- og Midt-Sverige enn i sør. De eldste trærne i parken ved NMBU er mer enn seksti år gamle. Overvintringen er ikke noe problem, men trærnes utseende viser at treslaget er avhengig av god lystilgang for å beholde flest mulig greiner og en symmetrisk krone over tid.
Både skjørpil og grønnpil er oppført i lista over planteslag det er forbudt å importere, selge og sette ut, men det er gjort unntak for kultivaren S. euxína ‘Bullata’, ettersom det sjelden er observert blomstring hos denne. Faren for spredning ut i naturen ligger dermed i at kvister etter beskjæring eller naturlig brekkasje kan sette røtter og dermed gi opphav til nye planter ute i naturen. Sannsynligheten for vegetativ spredning blir ansett som liten.
