Blomstrende individer av tamarisk kan knapt forveksles med noe annet lignoseslag. Ved første øyekast kan de på grunn av de svært små bladene minne om storvokste lyngplanter, mens planter uten blomster muligens kan oppfattes som en fremmedartet barplante. Men det dreier seg om arter i en egen botaniske familie (Tamaricáceae), og når vi en sjelden gang ser dem i norske grøntanlegg, blir de absolutt oppfattet som eksotiske, enten vi ser dem oppstammet eller som flergreinete busker.
Tekst: Ole Billing Hansen
Greinene hos tamarisk (Támarix L.) er tynne og vokser skrått ut til siden slik at plantene får en åpen krone- og greinstruktur. Plantene setter lange årsskudd og har i tillegg en mengde tynne, grønne kortskudd, som på avstand ser ut som nålformete blader og gir et fjæraktig inntrykk. Selve bladene er tettsittende, svært små og nål- eller skjellformete. Både blader og kortskudd faller av om høsten eller i løpet av vinteren. Blomstene er små og sitter enten samlet i en tett topp i enden av hvert årsskudd eller i klaser langs fjorårsskuddene. Hver blomst er fire- eller femtallig med lyserøde kronblader. Kapselfrukten har ett rom.
De to mest aktuelle artene hos oss er vårtamarisk (T. tetrándra M.Bieb) og høsttamarisk (T. ramosíssima Ledeb.), men det finnes om lag 50 arter, og disse er variable og kan være vanskelige å bestemme. De norske navnene til de to nevnte artene forteller om blomstringstiden og viser at vårtamarisk blomstrer på overvintrende skudd, mens høsttamarisk blomstrer på årsskudd. Begge artene finnes viltvoksende fra Sørøst-Europa og østover til henholdsvis Lilleasia og Mongolia. Vinterherdigheten hos oss er ikke fullgod, så vi bør begrense planting av tamarisk til de aller beste kyststrøkene fra Vestfold til Rogaland.
Artene er tilpasset spesielle jordbunnsforhold, og i naturen finner vi ofte plantene på sandgrunn helt ute ved den vindpregede kysten. Plantene er salttolerante og setter røtter dypt ned i jorda, slik at de kan tåle svært tørre vokseforhold. Flere av de asiatiske tamarisk-artene finner vi i tørre steppeområder. Alle artene er lyselskende og trives ikke i skog.
I grøntanlegg vokser plantene greit i vanlig parkjord, både sand- og leirepreget, men de bør få et sted i full sol og helst stå skjermet for uttørkende vind om vinteren. Tilbakefrysing av skudd og greiner i løpet av vintersesongen er vanlig. Derfor kan det være en fordel å plante høsttamarisk, som blomstrer på årsskudd fra de uskadde delene av planten. Vårtamarisk vil kunne miste mye av blomstringen etter en frostskade. Dersom plantene ikke fryser tilbake, blir de etter hvert strantne. I slike tilfeller vil det være fornuftig med foryngelsesbeskjæring med noen års mellomrom. Det omfangsrike og spredte rotsystemet gjør det vanskelig å flytte og plante om tamariskplanter. I planteskolene blir artene formert med treaktige eller urteaktige stiklinger.
T. tetrándra er i utgangspunktet en opptil tre meter høy busk med åpen vekst. Når vi importerer små trær av denne arten, er plantene enten podet eller stammet opp, og det vil etter hvert trolig være behov for å fjerne skudd fra rothals og stamme, dersom man ønsker å opprettholde et enstammet individ. Arten har tynne, røde til mørkebrune greiner. Bladene har en lys rand, noe som skiller arten fra høsttamarisk. Blomstringstiden hos oss er vanligvis i mai. Blomstene sitter i klaser langs fjorårsskudd. De er firetallige og lyserøde.
T. ramosíssima (syn. T. pentándra Hort.) regnes som svært variabel, og i naturen forekommer opptil seks meter høye trær, selv om tre til fire meter høye busker er mer vanlig. Fra utenlandske planteskoler tilbys både busker og små stammetrær. Unge kvister er gulbrune, mens greinene er rødbrune. Bladene kan være blåliggrønne. Blomstringen kommer i august og september. Blomstene sitter samlet i tette topper i enden av årsskuddene. Hver blomst er femtallig med lyserøde kronblader. Kultivaren ‘Rubra’ (foredlet fram av Barbier omkring 1935) har sterkere blomsterfarge og mørkere bladverk. Et utvalg av denne noe ustabile sorten er valgt ut i Danmark.
