Ulmus glabra – et viktig parktre truet av sykdom


Frittstående almetrær kan få tett og vid krone. Foto fra Halden 2008.

Alm er et vanlig treslag i mange norske parker. Det viltvoksende treslaget blir nesten ikke plantet i grøntanlegg i dag, på grunn av faren for at de skal bli angrepet av almesyke. Injisering av en antagonist i stammen om våren, såkalt vaksinering, er de siste årene blitt foretatt i flere byparker for å forebygge angrep av den alvorlige skadegjøreren.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Alm (Ulmus glabra Huds.) finnes viltvoksende i Nord- og Mellom-Europa til Lilleasia. Trærne kan bli 30-40 meter høye, med rett stamme og vid, åpen krone. De setter få rotskudd. I Norge finner vi alm spredt i varme lunder og lier nord til Beiarn og opp til 840 moh. i Seljord.

Skjev bladgrunn er et viktig karaktertrekk hos alm.

Stammebarken er glatt i mange år, men den blir furete og skorpedannende etter hvert. Endeknoppene er spisst eggformete, og sideknoppene har rustbrune hår. Unge skudd er rødbrune og dunhårete, mens eldre kvister er grove, uten behåring og uten korkstriper. Bladene er 5-16 cm lange, avlange til omvendt eggformete. Hvert blad er tilspisset, grovt dobbelt sagtannet og har 14-20 nervepar. Av og til kan den ytterste delen av bladet være trelappet. Bladene er mørkegrønne og stivt ruhårete på oversiden, og lysere og med dunhår på undersiden. Bladgrunnen er skjev, og den nederste delen av den ene bladhalvdelen overlapper ofte bladskaftet, som normalt er kortere enn 5 mm. Bladene får gul høstfarge.

Alm er tilpasset vindbestøving og frøspredning med vind. Blomstringen kommer før løvsprett. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 30. april, mens løvsprett er to uker seinere. Blomstene sitter i tette knipper og er rødfiolette. De mangler krone og er vanligvis tokjønnete, med fem til seks pollenblader med hvite pollenknapper og røde arr. Énkjønnete blomster forekommer. Fruktene sitter i knipper. Det er opptil 2,5 cm lange vingenøtter med en tynn, hinneaktig vinge. Vingene er innskåret om lag en tredjedel inn mot nøtta i fruktspissen. De modner fra grønt til lysebrunt allerede i mai-juni. Nøttene er flatklemte og avlange. Etter frøspredning blir de greinpartiene som har blomstret, nakne og uten blader.

Alm kan sette plagsomt store mengder frukter som kan være modne allerede i månedsskiftet mai-juni.

Viltvoksende alm her i landet blir gjerne delt i to raser, som av noen botanikere regnes som underarter. U. glabra ssp. glabra – skogalm, er en sørlig lavlandsform, mens U. glabra ssp. montana – bergalm, er en innlandsform, som også finnes på Vestlandet, i Trøndelag og i Nordland. Mellomformer forekommer ofte. Taksonomien i europeisk alm er omdiskutert blant botanikere.

Alm egner seg best i større anlegg. Trærne blir store, og de har et dyptgående og utbredt rotsystem som forsyner seg grådig med vann og næring. Planting av andre planteslag under almetrær blir sjelden vellykket. Alm er også lyselskende. En svært viktig egenskap ved alm er at trærne tåler kraftig beskjæring. Gamle, styvete trær finnes ofte på tun og i landskap som rester etter en tid da almegreiner og blader ble nyttet til dyrefôr. Slike trær har fått vokse uten styving i mange år, og en bør være påpasselig med dem, for større greiner kan ha dårlig feste, slik at de lett brekker av.

Almestammer kan bli injisert med antagonistiske soppsporer for å forebygge angrep av almesyke. Mannskap fra Innlandet Trepleie i aksjon i mai 2020.

Almetrær er mottakelige for almesyke, forårsaket av angrep av sekksporesoppene Ophiostoma ulmi og O. novo-ulmi. Slike angrep har nesten utradert flere almearter som park- og bytre i Europa og Nord-Amerika. På 1990-tallet ble det i Nederland utviklet en såkalt vaksine mot almesyke. Det er ingen vaksine i vanlig forstand, men et preparat som består av sporer av antagonist-soppen Verticillium albo-atrum. Injisering i stammen aktiverer motstandsdyktighet og kan forebygge angrep, men behandlingen kan ikke stanse et angrep som allerede er i gang.

Alm har lange tradisjoner i norske bygdesamfunn. Almevirket ble brukt til møbler og nyttegjenstander. Alm var også et vanlig virke til ski. Arten var dessuten spesielt verdsatt som dyrefôr. I nødsår kunne innerbarken males opp og brukes til menneskeføde. Det hevdes at bakeegenskapene til byggmel ble bedre etter tilsetning av oppmalt almebark.

Alm var trolig det første treslaget som ble plantet inn i barokkhagene. Det ble etter hvert erstattet av andre treslag, særlig lind, som var lettere å kroneforme og som ikke var så næringskrevende. Men almen beholdt sin posisjon som et viktig allétre. Alm ble også populære trær i landskapshagen, og i dag er arten et viktig innslag i mange parker. Vanlig alm blir heller sjelden plantet i dag, både fordi trærne blir svært store og på grunn av faren for at de skal bli angrepet av almesyke. I naturen finner vi alm spredt i løvskog på varme steder med kalkholdig jord. Trærne blir 5-25 meter høye hos oss, og når de blir plantet fritt, kan de oppnå høyder over 30 meter og få stor, velformet krone, gjerne på en nokså kort stamme. Almetrær blir dermed raskt for omfangsrike i de fleste hager. De kan bli mer enn 500 år gamle. Arten er robust både i innlandet og ved kysten. Den har klart seg enkelte steder i Finnmark, men blir ikke noe stort tre der. Arten regnes som herdig til sone 6.

Alm blir vanligvis formert med frø, som bør sås rett etter modning i mai-juni. Når flere arter av alm står sammen, hybridiserer de lett. Derfor er kontroll med frøkilden viktig. Kultivarer av alm blir podet på en grunnstamme av arten eller en nærstående art. Alm kan også formeres med stiklinger eller ved avlegging.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
Lid, J.; Lid, D.T. 2005. Norsk flora, 7. utgave v/R. Elven (red.). Samlaget. 1230 s. ISBN 978-82-521-6029-1
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
https://snl.no/almesyke