Bruken av kleberstein kan spores helt tilbake til bronsealder, og i vikingtiden (ca. 800-1000) var det nærmest masseproduksjon av kokekar av kleber til eksport flere steder i landet. I dag blir kleberstein først og fremst brukt til framstilling av peiser og ovner, men vi finner også slik stein i eldre bygninger, i gravminner og skulpturer.
Kleberstein er en omdanningsbergart som opp gjennom tidene har hatt mange ulike betegnelser. Den gammelnorske betegnelsen «grjotstein» – jfr. avledningen til ordet «gryte», grytestein og grøtstein – ble i norrøn tid særlig brukt om bergarter nyttet i husgeråd, slik som kleberstein og skifer. Noen av betegnelsene viser til hvordan overflaten på kleberstein kjennes når man tar på den, nemlig «glatt», «fet» eller «såpete», derfor lokalnavn som fettstein og vekstein. Dette skyldes at hovedbestanddelen i kleberstein er mineralet talk, som er svært mykt. Kleberstein kan derfor lett risses i eller skjæres med kniv. Bergarten er kjemisk bestandig, frostsikker og tåler oppvarming til 1550 ºC uten å sprekke. Den leder varme dårlig og lagrer varmen desto bedre. Overflaten blir imidlertid ikke særlig varm. Derfor egner kleberstein seg svært godt som materiale i ovner og peiser.
Kleberstein oppstår etter omdanning av serpentinitt og olivinstein. Foruten talk består bergarten av kloritt, serpentin, amfibol og magnesitt. Den er vanligvis grønnlig eller lysgrå, men kan ha rustfargede felter. Kleberstein forekommer som klumper, linser eller lag mange steder i landet. Forekomstene er ofte knyttet til svakhetssoner og finnes både i grunnfjell og i den kaledonske fjellkjeden.
Kleberstein ble i eldre tider nyttet til ulike former for husgeråd, slik som kokekar, spinnehjul og ulike former for lodd og vekter. Ordet «kleber», egentlig «kleberg», kommer av «kljå», som var en betegnelse på lodd til vevarbeider og til garnsøkker (jarstein). I tillegg ble kleberstein nyttet til mortere, smeltedigler, støpeformer og kunst- og prydgjenstander. I Gudbrandsdalen ble den fra første del av 1700-tallet nyttet til kunstferdig utskårne gravminner. Kleberstein var dessuten et viktig byggemateriale i mange av de norske steinkirkene. Blant annet er Nidarosdomen bygd i kleberstein fra brudd i Melhus og Skaun kommuner. Det er også betydelige innslag av slik stein i Utstein kloster, Stavanger domkirke og Mariakirken i Bergen. Materialet er nyttet i pilarer, kapiteler, døpefonter og skulpturer. Kleberstein til vedlikeholdsarbeidene på Nidarosdomen ble tidligere tatt ut i Kvikne og Mosjøen. I dag hentes den fra et brudd i Målselv i indre Troms.
Her i landet er det forekomster av kleberstein i alle fylker bortsett fra Vestfold og Vest-Agder. Allerede i bronsealderen ble forekomstene nyttet lokalt og dessuten eksportert. I vikingtiden var det nærmest masseproduksjon av klebersteinskar. Mange steder finner vi fortsatt spor etter uttak i bergveggene. Særlig på Vestlandet, Romerike og i Gudbrandsdalen er det blitt tatt ut kleberstein i store mengder. I dag blir det utvunnet kleberstein to steder i Norge. I Målselv i Troms og i Otta og Sel i Gudbrandsdalen blir steinen nyttet til framstilling av ovner og peiser. I Otta sentrum finner man avfallsbeholdere av eksklusivt materiale. De et utformet i kleberstein fra den lokale peisindustrien.
