Bygutten som ble «grasmann»: Den siste naturgrasforkjemper?

Entusiasmen for baner med et dekke av naturgras har avtatt i fotball-Norge etter hvert som sesongen er utvidet og kvaliteten på kunstgressbanene er blitt bedre. Det blir stadig færre spisskompetente «grasmenn», og naturgrasforkjemper Odd Andersen hadde sin siste arbeidsdag i Sandnes kommune 31. august i år.

Også Odd Andersen innser at kunstgressbaner har sine fordeler, ikke minst ved at de tåler hyppigere og mer intensiv bruk. Slike baner er i ferd med å dominere mange steder her i landet, særlig der det blir spilt fotball på toppnivå. Skjøtsel av naturgrasbaner krever en kompetanse som er i ferd med å forsvinne, etter hvert som nye generasjoner overtar ansvaret for banene. Selv der det er gode klimatiske betingelser for naturgrasbaner, er det sannsynlig at enda flere baner blir lagt om til kunstgressdekke.

– Her i Sandnes kommune har vi nå 13 kunstgressbaner dimensjonert for 11-fotball, forteller Andersen, som inntil i høst var forvalter for idrett og friluftsliv i kommunen. – Slike baner er kommet i flertall, men vi har fortsatt ni naturgrasbaner igjen – seks sandbaserte og tre jordbaserte. Faktisk er Sandnes Ulfs hjemmebane, vårt hovedstadion, en jordbane med naturgras, og den har et utmerket grasdekke. Men så har den også vært svært godt stelt, med regelmessig lufting, dressing, resåing, gjødsling og klipping. Banen blir luftet flere ganger i året, og i sesongen klipper vi 1,5 gang i uka. Det største problemet med denne banen har vi når det kommer store nedbørmengder rett før en kamp. Da er ikke deneringsevnen god nok. Men dette har vi løst ved at vi følger med på værmeldingen og ruller ut en vanntett duk før regnværet begynner. Da kan vi koste det meste av vannet ut over sidene av banen før kampstart. Du legger kanskje merke til at det er noen små svanker ute på banen? De er betydelig mindre enn tidligere, for med jevnlig perforering og dressing er problemet med stående vann nærmest blitt borte.
Andersen forteller at bare tre av de opprinnelige grasbanene er bygd om til kunstgressdekke. Klubbene har ønsket å legge kunstgresset på tidligere grusbaner framfor å bygge om naturgressbaner.

Etter studieturer til utlandet begynte vi å anbefale naturgrasbaner med underlag av sand.

Det blir ofte påpekt at det som svikter på kunstgressbaner, er mangelfullt grunnarbeid. Dette er ikke tilfellet i Sandnes, mener Andersen, for her har kommunens folk vært svært nøye med å instruere erntreprenørene under anleggsprosessen. – Min erfaring er at det er kvaliteten på selve kunstgresset som har vært for dårlig, noe som har resultert i at vi i enkelte tilfeller har måttet skifte banedekket etter bare få år. Heldigvis er kvaliteten på kunstgresset blitt betydelig bedre,  og vi har dessuten vunnet erfaring med hvilke leverandører vi bør satse på, sier han.

Ønsket om å arrangere fotballkamper samsvarer ikke alltid med grasets naturlige biologi. Fotballforbundet ønsker seriestart mens grasplantene mange steder i landet fortsatt er i vintertilstand. I år gikk de første kampene samtidig som skisesongen var i ferd med å bli avsluttet, tidlig i mars. En mulig løsning på denne utfordringen er å gi graset forhold som gjør at det kan vokse mens temperaturen fortsatt er lav; det vil si å tilføre varme og lys i en god kombinasjon. Mens Odd Andersen var engasjert på Særheim forskingsstasjon, utførte han forsøk på dette området og fant at det kan være stort potensial for vintervekst hos gras. Det krever imidlertid kunstig belysning og undervarme, så energikostnadene kan bli store der vinteren er kald. Belysningsinstallasjonene vil også kreve store investeringer. Men selve biologien fungerer, er Andersens konklusjon.

Vintervekst hos gras krever kunstig belysning og undervarme i en god kombinasjon.

Odd Andersen

Odd Andersen understreker at kombinasjonen av undervarme og lys må være gjennomtenkt. Han har sett eksempler der de baneansvarlige bare har sørget for undervarme, uten å gi ekstra lys. Da blir grasveksten spinkel, og i skyggepartier på banen blir skuddtettheten ofte svært liten. – Før vi satte i gang disse forsøkene, undersøkte vi hva som finnes av kunnskap om å gi tilleggslys til gras. Det fantes mye forskningslitteratur om grasvekst ved dårlige lysforhold, men nesten ingenting om effektene av ekstra lys til gras. Vi måtte basere oss på kunnskap hentet fra belysning av andre plantekulturer, i veksthus, sier forvalteren, som tidlig lot seg oppsluke av naturfag og botanikk.