Planting av trær i faste dekker – utfordringer og løsninger

Tekst og foto: Ingeborg Njøs Slinde, landskapsarkitekt og ISA sertifisert arborist, Trekontoret AS

Trær som er plantet i faste dekker som asfalt, betong eller belegningsstein lever under krevende forhold, preget av en rekke utfordringer. Mangel på plass til røtter, manglende næring og lufttilgang, salting og forurensing er kun noen av utfordringene trærne må innordne seg etter. Om trær skal overleve og trives i bymiljø kreves det både god prosjektering og bevisst forvaltning. 

Utfordringer for trær i faste dekker Den største utfordringen for trær som er plantet i faste dekker er mangel på tilgjengelig jordvolum. Under faste dekker er jorda ofte sterkt komprimert for å tåle trafikkbelastningen, noe som reduserer porerom og dermed tilgangen til luft og vann. Manglende tilgang til luft hemmer rotvekst og fører til svake, stressede trær med redusert levetid. Asfalt umuliggjør infiltrasjon av regnvann, og regnvann renner forbi trærne, uten at røttene får mulighet til å ta opp vannet.

I gater som ikke har fått oppgradering det siste tiåret består massene under asfalten ofte av en kombinasjon av stein, jord, byggematerialer, teglstein og andre masser man hadde tilgjengelig. Slike masser er gir gode vekstvilkår for trærne. Når faste dekker anlegges i dag, bygges de på et tykt lag av pukk (ofte over 50 cm tykt) som fører til at vannet renner fort ned i dype jordlag. Ulempen med dette er at trærne ikke har tilgang på vannet da trærnes røtter i hovedsak ligger i den øverste meteren av jorden, og har store deler av røttene i de øverste 30 cm. Tørkestress og oksygenmangel kan føre til svekkelse av røttene, med etterfølgende uttørking av greiner i krona, og i verste fall at hele treet dør.

Trær som står i faste flater utsettes ofte også for saltsprut og annen forurensning, der særlig salt bidrar til uttørking av røtter og opphoping av natrium i jorda, som ytterligere svekker treets vitalitet. Samtidig absorberer faste flater varme og øker temperaturen, noe som fører til økt fordamping og varmebelastning, slik at tørkestress forsterkes ytterligere. Videre utsettes de samme trærne for mekaniske skader fra kjøretøy, anleggsmaskiner eller liknende. 

Løsninger for plantebed i faste dekker Et stort tre, som ask, alm og lønn, trenger rundt 80-100 m3 for å kunne bli 25 meter høyt. Med mindre plass under bakken, får trærne tilsvarende redusert trekrone, da tilstanden og størrelsen på rotsystemet reflekteres i trekrona.

I dag består unødvendig mye av byens gulv av harde flater. Mellomrommene mellom sykkelparkeringsplasser, gate, trestamme og sykkelfelt asfalteres eller steinlegges uten at dette nødvendigvis kan begrunnes i funksjon. Der det plantes trær bør det sikres så store åpne bed rundt trærne som mulig. Dette er positivt for gassutveksling i jorda, lufttilgang til røttene og for infiltrasjon av vann til trærne. Arealet med faste dekker bør begrenses så langt det er mulig. 

Et annet effektivt tiltak for å bedre trærs vekstvilkår i faste dekker er å gi flere trær tilgang til et sammenhengende jordvolum. Når trær deler jordvolum, kan røttene flettes sammen, noe som både styrker trærnes stabilitet og legger til rette for samspill mellom dem. Et større jordvolum vil også være gunstigere for livet i jorda, med mer plass til mikroliv som er nødvendig for at trærne skal trives.  

For å sikre gode vekstforhold for trær i urbane omgivelser kan man benytte rotvennlige forsterkningslag, som muliggjør at trærne kan få tilgjengelig jordvolum også under faste dekker som f.eks. under veibane. Disse rotvennlige lagene skal både fungere som forsterkningslag for veien, med funksjon som lastfordeling, øke bæreevne, frostsikring, sikre drenering og stabilisering av underlaget, og gi gode vekstforhold til trærne.

Ved planting av bytrær bør man unngå faste konstruksjoner som trærne vil vokse seg ut av. Eksempler på dette er tregruberister, smale stammebeskyttere og andre konstruksjoner som vil komme i konflikt med treets videre vekst av stamme, røtter og greiner. Slike konstruksjoner bør utformes slik at de gir tilgang på vann og luft, for eksempel gjennom åpne rister, permeabelt belegg, drensrør eller tilkobling til overvannsystemer. Enkelte systemer kan også lede overvann direkte til rotsonen og dermed bidra til lokal overvannshåntering. 

I områder som er særlig utsatt for salting, som ved et veikryss som ligger lavt i terrenget, bør begrensning for avrenning av saltvann til trærnes rotsystem være i fokus. I tillegg bør det velges salttolerante treslag. Det kan også være aktuelt med vanningssystemer for å kompensere for uttørking og for å vaske bort saltene etter vinteren. 

Dette er en kortversjon av artikkelen om trær i faste dekker. Les hele artikkelen i park & anlegg 10/Stein og harde elementer som kommer ut torsdag 11. desember.