De få, majestetiske eiketrærne vi finner igjen i jordbrukslandskapet på Østlandet i dag, er rester etter omfattende eikeskoger i Mellom-Europa og Skandinavia. Men eik ble også plantet, blant annet på gravhauger, og etter hvert fikk eiketømmer stor verdi som skipstømmer og som pålemateriale i de store kystbyene i Europa.
Tekst: Ole Billing Hansen
Sommereik (Quércus róbur L.) finnes viltvoksende i Europa, Nord-Afrika, Lilleasia og Kaukasus. Trærne blir 20-30 meter høye, men sjelden så høye som 45 meter. De har ofte over 20 meter bred, uregelmessig krone og en stamme som sjelden er gjennomgående opp gjennom krona. Her i landet finner vi arten på varme, ofte noe tørre steder i innlandet til Ringsaker og nordover langs kysten til Smøla.
Stammen har dypt furete, gråbrun bark. Kvistene er kantete til runde og uten behåring. Endeknoppen er omgitt av flere biknopper. Sideknoppene er noe utstående, 2-6 mm lange og butte. De er uten behåring på knoppspissen, men knoppskjellene kan ha randhår. Bladene sitter tettere mot enden av årsskuddet. De er 5-14 cm lange, avlange til omvendt eggformete, uregelmessig rundlappete med tre til seks par lapper og med tverr til noe hjerteformet bladgrunn. Noen av hovednervene ender i buktene mellom lappene. Under løvsprett har bladene et svakt rødlig skjær. Utover i vekstsesongen er oversiden av bladene skinnende mørkegrønn, mens undersiden er lysere, litt blålig grønn. Bladene er omtrent uten behåring og faller av om høsten etter en periode med gulbrun høstfarge. Bladskaftet er kortere enn én cm.
Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 25. mai, men den kan begynne opptil 14 dager tidligere, mens løvsprett kommer én uke før blomstringen kommer i gang. Hunnblomster og frukter sitter på skaft som er 3-10 cm lange, noe som har gitt opphav til det danske navnet «stilkeg». Nøttene modner utpå høsten samme år som blomstringen. De er 1,5-2,5 cm lange med tydelige striper, og hamsen omslutter en fjerdedel til en tredjedel av nøtta. Det finnes former med små blader og med udelte eller dypt flikete blader. En rekke kultivarer med avvikende vekstform, bladfarge og bladform er valgt ut.
Her i landet blir sommereik 5-20 meter høye trær, som raskt blir for store i vanlige hager. Men i parker og på tun, der det er nok plass til den etter hvert brede krona, egner de seg utmerket. Trærne kan bli mer enn 500 år gamle her i landet og over 1000 år lenger sør i Europa. Om lag 80 norske eiketrær, såkalte «sparebank-eiker», er fredet. De står ofte på gravhauger, men også som en rest på gammel beitemark. Kjerneveden hos sommereik er blåhvit, og det harde trevirket er populært til møbler, parkett og annen innredning. I tidligere tider var virket av sommereik regnet som det beste til skipsbygging. Eikenøtter har vært viktige til svinefôr, men forgiftninger har forekommet når dyra har spist store mengder nøtter. I nødsår har kvernete nøtter vært nyttet til erstatning for mjøl. Under 1. og 2. verdenskrig ble nøttene brent og brukt som kaffeerstatning. Eikebark inneholder mye garvesyre og har vært brukt til garving av skinn og huder. Bladuttrekk har også vært brukt som blodstillende middel.
Sommereik er en nokså fordringsfull art. Den krever gode lysforhold og trives best på moldrik leirjord som holder godt på fuktigheten. Frøplanter og små trær blir lett konkurrert ut av mindre lyskrevende arter, som bøk og gran. På grunn av trærnes pålerotdanning er det mulig å plante skyggetålende busker og stauder under eller nær store eiketrær. Arten kan plantes på gode steder til Nordland og Sør-Troms. Den regnes som herdig til sone 5 i innlandet og sone 6 langs kysten.
Eikeskogene nådde sin største utbredelse i et mildere klima for om lag 1000 år siden. På den tida var blant annet deler av Jæren dekket av eikeskog. Rovdrift på skogen for å skaffe tømmer til skipsbygging og utbygging av byer på kontinentet og i Storbritannia førte til at det meste av eikeskogen forsvant i løpet av 1600-, 1700- og 1800-tallet. Bare byggingen av ett linjeskip kunne kreve tømmer fra opptil 2000 trær. Eik var i tidligere tider knyttet til gudene både i gresk og nordisk mytologi. Virket har stor styrke og holdbarhet – artsepitetet er latin for «styrke». Det var egnet til mange formål.
Eiketrær passer godt som frittstående trær i parker og landskap. I skogen blir trærne slanke, med lange, nakne stammer. Slike trær bør vi la stå igjen ved rydding av boligtomter. Pålerotsystemet gjør at det kan være gode muligheter for at trærne overlever, selv om det blir gravd i omgivelsene. Trærne kan sette vannskudd oppover langs stammen når denne blir lyseksponert. Vannskuddene bør vi fjerne ved å skjære helt inntil stammen. Gamle eiketrær blir ofte innhule. Dette er ganske naturlig, og treet danner selv en beskyttende sone mot den råtne delen. Denne sonen må vi unngå å skade. Eik tåler beskjæring godt, og det er fullt mulig å bruke eik på samme måte som bøk til klipte hekker. Unge eiketrær vil også beholde mye bladverk gjennom vinteren. Men store trær produserer om høsten betydelige mengder vissent løv som brytes ned seint. Ved siden av nøtteproduksjonen gjør det store antallet insekter og andre organismer på eik trærne spesielt verdifulle for viltet i skog og landskap.
Sommereik blir formert med frø, som bør såes raskt etter modning. Store frøavlinger forekommer med noen års mellomrom. I mellomårene setter trærne ofte få eller ingen nøtter. Eik bør omplantes om våren, slik at trærne har et godt etablert rotsystem før første overvintring.
