Alle Sálix-arter er særbo, men det er sjelden at både hann- og hunnplanter har stor prydverdi. Dette er imidlertid tilfellet for istervier, men prydverdiien kommer til ulike tider av året. De gullgule samlingene av blomster pryder hannplantene i mai/juni, mens modne kapselfrukter som sprekker opp og blir til hårdusker om høsten, gir hunnplantene prydverdi. Felles for planter av begge kjønn er det blanke bladverket.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Istervier (Sálix pentándra L.) er en stor busk eller et ofte flerstammet tre som kan bli opptil 15 meter høyt. Arten er viltvoksende i nesten hele Europa og østover i Sibir og Vest-Asia. Den finnes i store deler av landet, opp til over 1000 moh. Det norske navnet er litt misvisende, for vi forbinder vier-begrepet med busker, men denne arten har mer til felles med pil.
Årsskuddet er blankt, olivengrønt og uten behåring. Eldre kvister er også blanke, mens stammebarken etter hvert blir grå og furete. Vinterknoppene har ett gult til rødlig knoppskjell og er glinsende, uten behåring. Unge blader har harpiks og er duftende og litt klebrige. Bladene er 5-12 cm lange, elliptiske til omvendt eggformete og noe læraktige utover sommeren. De har gule kjerteltenner i den sagtannete randen. Bladoversiden er blank og grønn, mens undersiden er blekgrønn med en glatt, gul hovednerve. Bladskaftet er 6-10 mm langt. Ørebladene er små og faller av tidlig. Bladene får gul høstfarge. Men i lavlandet er istervier utsatt for pileskurv og rust som skjemmer bladverket utover i sesongen.
Plantene blomstrer en stund etter løvsprett – i mai-juni. Blomstene mangler beger- og kronblader, men de har honningkjertel og blir pollinert av insekter. Raklene er 3-6 cm lange, lubne og med store, fintannete blader og et langt skaft. Hannblomstene har fem til åtte pollenblader og dekorative, gullgule pollenknapper. De torommete kapslene er uten hår, gulgrønne og med utbøyde, rødbrune rester av arr. De modner på ettersommeren, sprekker opp, og de blottlagte frøene kan bli hengende i raklene utover vinteren. Samlingene av kapselfrukter kan da minne om bomullsdotter.
Istervier finnes på fuktige steder – på rik myr, flommark, sumpområder og i vannkanter. Arten vil gjerne ha noe næringsrik jordbunn. Det duftende bladverket kan på forsommeren brukes til dekorasjoner, men de modne kapselfruktene bør ikke tas inn i varmen om høsten, for da vil frøene spre seg utover hele stua. Det norske navnet skal komme av «ister», det vil si glinsende fett, noe som viser til de blanke kvistene og bladoverflatene. Pentándra betyr fem pollenblader, og de mange pollenbladene er et særpreg for denne arten.
S. pentándra ‘Inge’ (1988) er en hannklon som er valgt ut ved Universitetet i Tromsø i et planteparti av frø fra Namsos. Bladverket er særlig glinsende grønt, og kultivaren er fullt herdig i Tromsø. Ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet er det satt i gang et utvalgsarbeid for å finne hann- og hunnkloner som kan bli markedsført som navngitte kultivarer. Art og kultivar regnes som herdige til sone 7-8.
Sálix-arter har vært brukt i grøntanlegg i lang tid. Christian Gartner, som utga Norges første hagebok i 1694, nevner både selje og pil, uten at vi kan fastslå hvilke arter det dreier seg om. Istervier kan brukes til skjerming mot vind og innsyn, eller plantes frittstående eller i grupper i landskapet. Valget av plantested bør gjøres med omtanke. De fleste røttene ligger grunt, men enkelte røtter kan søke ned i drensrør og etter hvert tette rørene. Sálix-arter vokser ofte raskt, og greiner og stammer brekker lett i vindutsatte områder. De er også utsatt for angrep av mange skadegjørere. Til sammen gjør dette at plantene sjelden blir særlig gamle, ofte mindre enn 100 år. Istervier er lyselskende, og den kan opptre som pionérplante. Arten tåler beskjæring godt, men kraftig tilbakeskjæring kan føre til uønsket nyvekst av tettsittende skudd. Istervier er enkel å formere med stiklinger, og det er vanlig å bruke kviststiklinger.
