Om høsten farger europalerk fjellsidene i Alpene med varme, gule farger. Vi har også nytte av denne prydverdien, men treslaget var ingen suksess i norske tømmerskoger. Likevel finner vi trær av denne vinterherdige arten forvillet flere steder i Norge.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
kommer fram om våren.
Lerkeslekta (Lárix) er først og fremst kjent som en av få barplanteslekter som feller nålebladene om høsten (decídua betyr bladfellende). Slekta har årstilvekst med myke nåler langs årsskuddet, mens nålene på eldre plantedeler sitter på små, sidestilte, nærmest kuleformete kortskudd. Det kan være vanskelig å skille mellom Lárix-arter dersom en ikke har kvist med kongler.
Europalerk (Lárix decídua Mill.) finnes viltvoksende i Karpatene og Alpene. Der kan vi finne trærne opp til 2500 moh. De kan danne rene bestand og blir i fjellskråningene der opptil 50 meter høye. Krona er slankt kjegleformet med vannrette greiner som ytterst peker skrått oppover.
Unge sidegreiner peker også noe oppover, mens smågreinene ofte er hengende. Eldre trær får ofte skjev og uregelmessig krone. Stammebarken er grålig brun. Kvisten er gulgrå, uten behåring og ikke dogget som hos japanlerk (L. kaémpferi). Endeknoppen har harpiks. Kortskuddene har 30-40 nåler som er 2-4 cm lange og flate eller med antydning til kjøl. De er lysegrønne uten blålig skjær og får guloransje høstfarge.
Hannblomsterstandene sitter på kortskudd uten blader. De er sammensatt av mange gule til rosa, skruestilte pollensekker. Kongleanleggene finner vi opprettvoksende på kortskudd med blader. De er røde til purpur under blomstring og modner i løpet av samme vekstsesong, men modne kongler kan bli sittende på treet i to-tre år. De er lysebrune, 2,5-4 cm lange, kjegleformete til sylindriske og med 40-50 kongleskjell. Kongleskjellene har langsgående riller. De kan ha behåring, men er ikke tilbakebøyde. Dekkskjellene er sjelden synlige langs hele konglen, men synlige dekkskjell kan forekomme nær konglefestet. Frøene er små med brun frøvinge.
Det finnes en del kultivarer innen europalerk, men bare L. decídua ‘Pendula’ (dokumentert fra 1836) har vært plantet i noe omfang her i landet. Denne kultivaren blir podet i ønsket stammehøyde og får greiner som henger ned til bakken. Underarten L. decídua ssp. polónica (p.= fra Polen) blir gjerne betraktet som en overgangsform mellom L. decídua og den østlige arten L. sibírica.
Europalerk ble først tatt hit til landet for planting som skogstre. Men skogplantingen viste seg lite vellykket, særlig fordi plantene ble angrepet av lerkekreft. Lerketrær ble etter hvert mer populære som parktrær. I enkelte gamle hageanlegg finner vi store, majestetiske trær med særpreget krone. Trærne er vindsterke og nøysomme. De får best utvikling uten konkurranse fra nabotrær. Arten er svært vinterherdig og kan plantes til sone 8.
Europalerk tåler å vokse på sur og næringsfattig jord, men trærne trives best under godt drenerte forhold. I naturen finner vi ofte lerk i eksponerte urer og hellinger. L. decídua tåler også å stå på kalkrik grunn. Trærne er mer skyggetolerante enn furu, men de krever bedre lystilgang enn gran og edelgran. Unge trær er noe ustabile, og vi bør derfor ikke plante lerk på de mest vindutsatte plassene.
Lerk egner seg godt til hekk. Plantene vokser raskt og må beskjæres mye de første årene for at hekken skal bli tilstrekkelig tett. Nye skudd bryter lett fra gammel ved. Lerkehekker kan bli smale og tette og er lysere i bladverket enn de fleste andre arter. Trevirket fra lerk inneholder mye harpiks og er svært bestandig, men det sprekker lett når det blir spikret i virket. Det har blant annet vært brukt til jernbanesviller, drivhus og til møbler. Terpentin fra lerk blir brukt både som legemiddel og til kosmetikk. Overvintrende kvister og greiner med kongler egner seg som dekorasjonsmateriale. Kvister av lerk kan drives fram inne på ettervinteren.
Europalerk blir vanligvis formert med frø, mens kultivarer må podes.
Lerk egner seg godt til hekk. Plantene vokser raskt og må beskjæres mye de første årene for at hekken skal bli tilstrekkelig tett. Nye skudd bryter lett fra gammel ved. Lerkehekker kan bli smale og tette og er lysere i bladverket enn de fleste andre arter. Trevirket fra lerk inneholder mye harpiks og er svært bestandig, men det sprekker lett når det blir spikret i virket. Det har blant annet vært brukt til jernbanesviller, drivhus og til møbler. Terpentin fra lerk blir brukt både som legemiddel og til kosmetikk. Overvintrende kvister og greiner med kongler egner seg som dekorasjonsmateriale. Kvister av lerk kan drives fram inne på ettervinteren.
Europalerk blir vanligvis formert med frø, mens kultivarer må podes.
Kilder
- Elven, R.; Bjorå, C.S.; Fremstad, E.; Hegre, H.; Solstad, H. 2022. Norsk flora, 8. utg. Samlaget. 1255 s. ISBN 978-82-521-9862-1
- Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 s. ISBN 3-489-71422-9 Langschwager, L. (red.) 1997.
- Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 1) More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
- Sandved, M; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget. 168 s. ISBN 82-529-2172-8
