Lederartikkel utgave 5/2026
Tekst: Hanne Pollen, redaktør park & anlegg, 11. juni 2026
Temaet for denne utgaven kan romme så mangt og er ikke et entydig begrep. Bruken av vann som designelement i utforming av uterom har endret seg mye i løpet av få tiår. Helt frem til midten av 2000-tallet dominerte fremdeles den klassiske måten å bruke vannet i landskapsarkitektur og hagekunst på. I parker og byrom opptrådte vannet i fontener, vannkaskader, vannspeil og vannvegger. Vannelementet ble ansett som et rent pryd-, sanse- og opplevelseselement, med tilførsel av vann rett fra krana. Utendørs vann til rekreasjon og dekor ble brukt med måte, gjerne som eksklusive innslag, i uterommene. Som oftest ble vannelementer vurdert som for vedlikeholds- og ressurskrevende for hverdagsuterommene og ble helst spart til mer påkostede prestisjeprosjekter. I dagens by- og landskapsplanlegging, derimot, er dagvann et designpremiss allerede i tidligfase, i nær sagt alle uteromsprosjekter. Og premisset favner bredere enn estetikk og opplevelse – vann i uterom angår også samfunnskritisk infrastruktur.
Når vi nå snakker om vann som designelement vil utgangspunktet være knyttet til håndtering av overvann og flomproblematikk, for å avlaste den tradisjonelle, rørbaserte infrastrukturen. Det å bringe overvann opp i dagen, som et opplevelses- og sanseelement, er selve nøkkelen i den byøkologiske tankegangen, med utforminger som bekkeåpning, regnbed, vegeterte grøfter, grønne tak og vegger, og vanndammer. Overvann danner utgangspunktet for bynaturen.
Men det finnes også et hav av muligheter i det å designe for dagvann. Regnvannet kan tas inn i opplevelses- og sanseelementer som har lignende form og virkning som i den tidligere mer «kultiverte» hagekunsten. Man kan for eksempel fremheve effektene av: stillestående vannflater – som speiler himmelen og omgivelsene, krusninger i vannflaten – som blir til vakre, repetitive og beroligende mønstre og dalende vanndråper – som faller stille eller med sprett. Selv om utgangspunktet er å avhjelpe overvannsproblematikk kan elementene utformes på arkitektonisk interessante måter, som designelementer. Tilførselen av vann blir naturligvis mindre forutsigbar med regnvann enn med kranvann, og designelementene må også fungere når det er tørt. Men av og til kan man kanskje tillate seg å trappe opp vanntilførselen litt (med kranvann, som sirkuleres for gjenbruk).
Vannet taler direkte til sjela og minner oss på at vi er en del av noe større, nemlig livets syklus, og alt som lever og gror. Menneskekroppen består av mellom 50 og 70 prosent vann, avhengig av kjønn og alder, og daglig må vi drikke 2-3 liter vann for å kompensere for væsketap. Det er kanskje derfor vi trekkes så naturlig mot vann i uterom, selv når vannet ikke kan drikkes. Vannet oppleves svalende på hete sommerdager. Lyden av vann, som spruter eller sildrer, er på samme tid beroligende og oppkvikkende. Selv en vannpytt etter regn kan ha stor opplevelsesverdi: til å plaske i eller sjøsette en liten barkebåt i.
Oppsamling av regnvann, til lagring for senere bruk, vil garantert bli viktigere når stadig heftigere hetebølger nå banker på døra. I skrivende stund meldes det over 35 0C i London (og vi er ennå ikke i juni). Med raske klimaendringer og ekstremvarme blir tilgang til nedkjølende vann i uterommene en del av beredskapen og vil antagelig også kunne redde liv.
For mange er badesesongen allerede i full gang, og uterom nær sjø, innsjø eller elv oppsøkes hyppig av dem som vil hoppe i vannet. I takt med at badekulturen sprer om seg over hele landet tilrettelegges det stadig mer for opphold og bading i maritime og vannrike uterom. Det gir livsglede for mange. Og de som ikke elsker å bade synes kanskje det er nok å dyppe tærne i vannet. Dem om det. God sommer!
