Den mest utbredte edelgranarten i Europa ble plantet her i landet før 1800, med dokumentasjon fra omkring 1790. Det innebærer blant annet at den ikke er vurdert som fremmedart av Artsdatabankens ekspertpanel. Edelgran setter store mengder frø. Arten finnes derfor forvillet og naturalisert flere steder her i landet.
Tekst: Ole Billing Hansen
Ábies álba Mill. finnes viltvoksende i fjellområder i Mellom- og Sør-Europa. Der er arten et viktig skogstre, og det har vært plantet til skogbruksformål i 300-400 år. Det lyse virket har gitt arten det botaniske navnet.
Trærne kan bli opptil 60 meter høye, men de når sjelden høyder over 30 meter hos oss. De får rett stamme, kjegleformet krone, og frittstående trær beholder greinene lenge, slik at den kvistfrie stammen blir kort. Greinene sitter i kranser og er horisontale eller danner en bred vinkel med stammen. Øverst på hvert årsskudd blir det dannet en endeknopp og en krans av fem dominerende sideknopper. Etter hvert som sidegreinene utvikler seg, dannes nye etasjer av greinkranser oppover langs stammen. Eldre trær får mindre symmetrisk krone. Stammebarken er først glatt og grå, men hos eldre trær sprekker den opp i firkantete plater. Kvisten er lyst gråbrun med brun dunbehåring. Vinterknoppene er eggformete til avrundet koniske og har svært sjelden harpiks. Nålene er 2-3 cm lange og avrundet eller utrandet, med blank overflate og to grålige til blekhvite spalteåpningsbånd på undersiden. Ufullstendige linjer av spalteåpninger kan forekomme på nålenes overside. Nålbladene er kamstilte og sitter i to rader på hver side av kvisten. I den øverste raden er de korte, ofte bare 1 cm lange. Hos eldre trær og konglebærende kvister er nålene ofte ikke så typisk kamstilte.
Konglene er 10-14 cm lange og opptil 5 cm brede, sylindriske og gulgrønne før modning. Kongleskjellene er 2,5-3 cm brede, og dekkskjellene er godt synlige. Det finnes en rekke kultivarer innen arten, de fleste med avvikende kroneform eller voksemåte, men disse er ikke vanlig plantet hos oss.
Europeisk edelgran er trolig den første Ábies som ble plantet her i landet. Arten har vært plantet som skogstre, og dette er hovedgrunnen til at vi i dag finner den forvillet flere steder. Edelgran har også vært populær som et storvokst innslag i landskapsparkene fra omkring 1800. Baret har vært brukt til kransebinding, og arten var den første som ble nyttet som juletre i Mellom-Europa, men den er lite brukt som juletre hos oss. Også som solitærtre i grøntanlegg kan vi nå velge andre og mer interessante edelgranarter. Men den europeiske edelgrana kan fortsatt ha interesse til formklipte hekker. Da lar man den sentrale stammen få vokse, klipper sidene, mens toppen først blir skåret når hekken er blitt nesten like høy som ønsket. Slike hekker bør klippes slik at de alltid har litt økt bredde nedover. Ellers har de lett for å bli glisne nederst.
Edelgran er tilpasset et kjølig og fuktig klima og trives best i svakt sure jordarter, gjerne med pH-verdi mellom 5 og 7. Arten er herdig til sone 5 i innlandet og sone 6 langs kysten, men den synes å være spesielt utsatt for angrep av edelgranlus. Kraftige angrep kan føre til at trærne til slutt dør.
