Koloradoedelgran har i mer enn hundre år vært brukt som et parktre hos oss. Med sitt grågrønne til blågrå bar kan trærne danne en god kontrast til andre treslag, enten som frittstående eller i en gruppe. Nå er trærne truet av en alvorlig plantesykdom, som kan føre til at det etter hvert blir et sjeldent bartreslag i norske hager og parker.
Tekst: Ole Billing Hansen
Koloradoedelgran (Ábies cóncolor (Gord. & Glend.) Hildebr.) finnes viltvoksende i fjellområder i den vestlige delen av USA, det vil si i Rocky Mountains-stater som Colorado og Utah, men også i subalpine strøk i California og nordvest i Mexico. I den sørlige delen av utbredelsesområdet kan den finnes opp til 3300 moh. Her i landet kan vi av og til påtreffe enkelte individer som forvillet. Fremmedartslista 2018 konkluderer med at arten har stort invasjonspotensial, men ingen kjent økologisk effekt.
Som viltvoksende kan trærne bli opptil 40-50 meter høye, men de er ofte atskillig mindre. Krona hos frittstående trær er kjegleformet, men trærne kan over tid få mer søyleform. Greinene står om lag horisontalt ut fra stammen. Stammebarken er lysegrå og med alderen korkaktig og furete. Kvisten er grålig til gul og uten behåring. Vinterknoppene er kule- til eggformete og har som regel harpiks. Nålene sitter med forholdsvis stor avstand nokså ujevnt fordelt ut fra kvisten. De fleste er krumme og buer oppover, 4-8 cm lange, og med butt til spiss topp. Nålefargen er grågrønn til blålig grå. Spalteåpningsbåndene er om lag likt fordelt på over- og undersiden av nålene, men de er lite markert. Dette har gitt opphav til artsepitetet cóncolor, som betyr ensfarget.
Hannblomsterstandene er blekgule. Konglene er 7-12 cm lange og sylindriske. De finnes i toppen av trærne og er grønne før modning, med eller uten purpurskjær, og uten synlige dekkskjell, men ofte med harpiks. Arten har flere kultivarer, men disse er ikke vanlig plantet hos oss.
Den store geografiske utbredelse gjør at det kan være stor forskjell på frøkilder. Underarten Á. cóncolor var. lowiána (Gord.) E.Murray blir kalt oregonedelgran. Den finnes viltvoksende i den sørvestlige delen av utbredelsesområdet og er regnet som den best egnete til skogbruksformål. Barfargen hos denne er mer grågrønn enn hos hovedarten.
Koloradoedelgran ble innført til Europa av briten William Lobb i 1851. Arten er dokumentert som hageplante i Europa siden 1872. Trærne kan vokse til 30-40 meter her i landet, men 20 meter er mer vanlig. Arten har grålig til blågrått bar og er derfor egnet som kontrast til arter med grønne nåler. Baret er lite egnet til dekorasjoner. Arten krever en lys og solrik plass for å utvikle seg bra, og den egner seg spesielt godt som frittstående tre. Koloradoedelgran skal i utgangspunktet være like robust under tørre forhold som vår viltvoksende furu. Trærne er imidlertid svært utsatt for en soppsykdom forårsaket av Neonectria neomacrospora. I enkelte områder har angrepene vært så kraftige at de fleste eksemplarer av koloradoedelgran er døde. Arten er svært variabel, og dårlig tilpasning til vekstsesongen her i landet kan føre til svak avmodning og skadde toppskudd hos planter av noen frøkilder. De mest vinterherdige frøkildene kan plantes til sone 6. Her i landet bruker vi ofte frøkilder fra Colorado.
