Spaniaedelgran er den av edelgran-artene som trolig er lettest å kjenne igjen. De korte, stive nålene står ut fra kvisten i hele dens omkrets, nærmest som piggene på et piggsvin. Arten er dessverre ikke særlig vinterherdig, så vi må begrense bruken av den til de beste klimaområdene i langs kysten i sør.
Tekst: Ole Billing Hansen
Spaniaedelgran (Ábies pínsapo Boiss.) finnes nå viltvoksende på bare tre steder i fjellene i Sør-Spania. Der kan trærne bli opptil 25-30 meter høye med opptil 1 meter bred stamme. Hos oss kan vi regne 10-15 meter som maksimal høyde. Stammebarken hos unge trær er glatt, men den blir furete etter hvert som treet blir eldre.
Kvisten er rødbrun og uten behåring. Vinterknoppene er eggrunde og har et tynt lag av harpiks. Nålene peker karakteristisk rett ut til alle sider fra kvisten og er grågrønne til blålige. De er bare 8 til 15 mm lange, stive, rette og butte, det vil si ikke utrandet. Undersiden har to tydelige, hvitaktige spalteåpningsbånd, mens oversiden bare har enkelte linjer med spalteåpninger. Hannblomstsamlingene er mørkerøde, mens de opprette konglene er sylindriske og 10-15 cm lange. Konglene er uten synlige dekkskjell.
Til arten hører flere kultivarer, de fleste med avvikende vokseform. De mest populære, som Á. pínsapo ‘Glauca’ (Frankrike 1867) og Á. pínsapo ‘Kelleriis’, utvalgt i Danmark for bedre herdighet, har gråblå barfarge.
«Pinsapo» er det spanske lokalnavnet på spaniaedelgran, som er et populært parktre i mange europeiske land. Men arten er dessverre ikke godt tilpasset vekstforholdene her i landet. Derfor kan den bare anbefales langs kysten fra Vestfold til Sørvestlandet, det vil si i sone 2 og på spesielt lune steder i sone 3.
