Abies sibirica – edelgran for innlandets vinterkulde

Den som ønsker å plante edelgran på steder preget av kontinentalt klima, med kalde vintre og varme somre, har et godt alternativ i sibiredelgran. Vi finner store, flotte eksemplarer av arten blant annet i Østerdalen. Men på steder langs kysten er trærne utsatt for skadegjørere, så slike steder bør vi velge en annen edelgranart.

Tekst: Ole Billing Hansen

Sibiredelgran (Ábies sibírica Ledeb.) finnes viltvoksende over et stort geografisk område i det østlige Russland, Sibir, Mandsjuria og Turkestan. Arten står nær Á. sachalinénsis (F.Schmidt) Mast., som har overlappende utbredelse i øst. På de klimatisk beste stedene i utbredelsesområdet kan trær av sibiredelgran bli opptil 35 meter høye. De har slankt kjegleformet krone og myke greiner. Hos oss regner vi den som forvillet enkelte steder i innlandet og langs kysten. Fremmedartslista 2018 konkluderer med at arten har moderat invasjonspotensial og liten økologisk effekt (LO).

 

Á. sibírica har smale og myke, lyst grønne nåler. Foto: Jeanette Brun

Stammebarken er glatt og grå, men den har ofte tallrike harpikskuler. Kvisten er grålig og tynt behåret, men den kan også ha harpiksblærer. Vinterknoppene er små, kuleformete og med mye harpiks. Nålene er smale, ofte bare 1 mm brede, myke og utrandete. De har som regel lys grønn farge og dufter av sitrus. Nålene peker framover langs kvisten. På kvistenes overside er de opptil 4 cm lange, men på oversiden kan de være mindre enn halvparten så lange. Grågrønne spalteåpningsbånd på undersiden av nålene består av tre-fire smale linjer. Utydelige og sporadisk forekommende spalteåpningsbånd kan finnes på bladenes overside. Konglene er 5-8 cm lange, sylindriske og uten synlige dekkskjell. De er blåaktige før modning.

Konglene hos sibiredelgran har ikke synlige dekkskjell, men de kan ha en del harpiks. Foto: Oddvin Reisæter (NB! Bildet er skannet fra dias, og fargegjengivelsen er ikke god.)

Sibiredelgran har også vært kalt Á. píchta Forbes, noe som er årsaken til at arten i Sverige kalles pichtagran. Den er dokumentert i hagelitteraturen i Europa fra 1820. Sibiredelgran blir hos oss et 20-30 meter høyt tre. Arten er den mest hardføre edelgran i innlandsklima. Velprøvde frøkilder klarer seg godt til sone 7. Nær kysten trives ikke arten så godt. Der er de nye skudene utsatt for sein vårfrost, og baret kan bli angrepet av bartrespinnmidd.

Kilder

Elven, R.; Hegre, H.; Solstad, H.; Pedersen, O.; Pedersen, P.A.; Åsen, P.A.; Vandvik, V. 2018. Abies sibirica, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. (https://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/171)
Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 pp. ISBN 3-489-71422-9
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Sandved, M.; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget, Oslo. 168 s. ISBN 82-529-2172-8