Den som har tatt fergen fra Sandefjord til Strömstad har kan hende lagt merke til de frodige trærne med et elegant bladverk som dominerer ved fergekaia i Sandefjord. Trærne er av hybriden parkor.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Parkor (Álnus x spaéthii Call.) er en hybrid mellom japanske Á. japónica og kaukasiske Á. subcordáta. Hybriden er et rasktvoksende treslag som er vindsterkt og nøysomt. Trærne har som regel gjennomgående stamme, det vil si at toppskuddet er en direkte forlengelse av stammen. Unge trær har slank, kjegleformet krone, mens eldre trær får en åpen og mer avrundet kroneform. Opplysninger fra Tyskland tilsier en trehøyde på 15-20 meter, noe som samsvarer bra med erfaringer fra Sør-Sverige.
Årsskuddene er svakt behåret og med enkelte korkporer. Om høsten er kvisten blitt gråbrun.
Vinterknoppene sitter på 1-2 mm lange skaft og er snaue. De hengende, noe læraktige bladene sitter skruestilt. Bladskaftet er 2-3 cm langt og bladplaten 6-18 cm lang, 4-7 cm bred og lansett- til eggformet. Bladoverflaten er mørkegrønn, snau og noe glinsende, og hvert blad har 8-11 nervepar. Bladranden er ujevnt grovtannet, og bladet ender i en markert spiss. Under knoppsprett og de første ukene deretter har bladene et brunlig purpurskjær, men i sesongen er de friskt grønne. Seint på høsten faller bladene av uten å ha skiftet farge.
Hannraklene dannes om høsten og blir da 2-3 cm lange. Våren etter utvikler de seg til 10-15 cm lange, dekorativt brungule, hengende rakler. Anleggene til orekongler sitter to til fire sammen og er 12-18 mm om høsten. Etter blomstring og pollinering kan de eggformete «orekonglene» bli mer enn 2 cm lange og 1,5 cm brede. De modner fra grønt til brunsvart i løpet av vekstsesongen og inneholder små vingenøtter som blir spredd i tørt vær vinter og vår. Hybriden er tilpasset vindpollinering og vindspredning av frø.
De første frøplantene av hybriden ble funnet i et arboretum i Berlin i 1894, og trær er markedsført siden 1908. Hybriden finnes ikke naturlig viltvoksende noe sted. De to foreldreartene stammer fra Asia, men de har ikke overlappende utbredelsesområde. Kaukasusor finnes viltvoksende i områder ved Kaspihavet, det vil si i Kaukasus og Iran. Her vokser arten i fuktig blandingsskog, men også som pionérplante på steder der jorda er blottlagt etter flom eller jordras. Japanor finnes viltvoksende i Nordøst-Asia, inkludert Japan. Den har to varieteter: Á. japónica var. koreána fra Korea og Á. japónica var. mínor fra Japan.
Som andre orearter har rotsystemet knollformete strukturer som inneholder nitrogenfikserende Frankia-bakterier. Det innebærer at treslaget ikke krever tilgang på mineralisert nitrogen i jorda, og hybriden vil lett kunne opptre som pionér. Den trives dermed best på en solrik vokseplass, men klarer seg også i halvskygge, gjerne på næringsfattig jord. Erfaringer fra Sandefjord, støttet av informasjon fra Nederland, tilsier at trærne er tolerante med hensyn til saltinnhold i jord og luft (sjørokk). Parkor tåler, som foreldrearten Á. japónica, å vokse på tørre steder, men trærne oppnår optimal utvikling når de har god tilgang på jordfuktighet. Tyske erfaringer tilsier at parkor tåler kalkrike jordbunnsforhold. Hybriden ser ut til å trives ved et bredt spekter av pH-verdier og både i sand- og leiredominert jord.
Fra Belgia, Nederland og Tyskland blir det oppgitt at arten er vinterherdig, mens svenske anbefalinger bare strekker seg til planting i sone 1. Overvintring i Sandefjord (sone 2-3) gjennom 25 år tilsier bedre herdighet enn rådene fra Sverige. Á. x spaéthii ble plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2005. Etter ti år ble treslaget bedømt som godt – vitalt og frodig, til tross for at det etter et par vintre har hatt betydelige stammeskader. Trærne etablerte seg raskt, blir oppfattet som frodige og greier seg godt ved stor jordfuktighet.
