Amelanchier laevis – lite tre eller stor busk med rødlig pryd


En viktig prydegenskap hos glattsøtmispel er høstfarger i oransje og rødt. Foto: Ole Billing Hansen

Glattsøtmispel kan forekomme i handelen både som en busk med flere greiner og etter hvert flere stammer fra rothalsen, og som et lite, oppstammet tre. Et velegnet gatetre er arten ikke – til det er den for småvokst. Men vi kan anbefale treslaget i hager og parkanlegg.

Tekst: Ole Billing Hansen

Noen botanikere regner glattsøtmispel (Amelánchier laévis Wieg.) som en underart av A. arbórea – tresøtmispel. Underarten finnes viltvoksende i den østlige delen av Nord-Amerika der den blir et 8-13 meter høyt tre eller en bred busk.

Kvistene er tynne og snaue, det vil si at de ikke er behåret. Vinterknoppene kan imidlertid ha noe behåring. Løvsprett kommer i første halvdel av mai i Ås. Fullt utvokst er bladene opptil 6 cm lange, eggformete til ovale og kort tilspissete. Bladgrunnen er avrundet til svakt hjerteformet. Bladene er dekorativt kobberfarget i en periode etter løvsprett. Siden blir de litt blåaktig grønne. De er fint spisstannet nesten helt til bladgrunnen. God høstfarge er en av de viktige egenskapene til treslaget. Bladene blir som regel oransjerøde til sterkt røde utover høsten.

De hvite blomstene hos glattsøtmispel sitter på lange skaft. Foto: Ole Billing Hansen

Middeldato for begynnende blomstring i Ås er omkring 20. mai, og blomstringen varer i om lag to uker. Til å være en søtmispelart blir blomstene nokså store. Knoppene er rosa, men blomstene blir hvite. De sitter på opptil tre cm langt skaft i nikkende klaser som kan bli 10-12 cm lange. Fruktene er runde, 1,5-2 cm brede, doggete og purpurfarget til nesten svarte bærepler. De modner noe ujevnt og må høstes flere ganger dersom vi vil nytte dem til saft eller vin.

Artsbestemmelse innen søtmispelslekta er et kapittel for seg. Ulike botanikere har hatt ulik oppfatning av inndeling og slektskap. Derfor har det opp gjennom tidene vært brukt flere forskjellige navn på svært like planter. Brander (2010) viser til amerikanske undersøkelser og beskriver «alleghenybærmispel» som et lite, 3-4(5) meter høyt tre med paraply- til kuppelformet vekst og utbredte til overhengende greiner. Dette stemmer bra med de plantene vi fører til A. laévis. Den løse veksten og rødskjæret hos blader og blomsterknopper er viktige karaktertrekk hos plantene.

Glattsøtmispelfruktene er purpurfargete bærepler. Den ovale bladformen med en kort bladspiss skiller arten fra andre arter i søtmispelslekta. Foto: Jeanette Brun

Glattsøtmispel blir vanligvis formert med frø, som i stor grad blir regnet som apomiktiske. Det fører til svært ensartet avkom. I utlandet blir utvalgte planter gjerne navngitt som kultivarer og podet, noe som gjør at plantene raskere kommer i blomst. Søtmispelslekta hører til underfamilien Maloídeae i rosefamilien, og vi har importforbud på grunn av mottakelighet for bakteriesykdommen pærebrann. Flere av søtmispelartene har forvillet seg fra hagene til nærliggende skog. Dette skyldes at fruktene er attraktive for fugler, som sprer frøene ut i naturen. I noen land regnes søtmispelarter derfor som invaderende. Her i landet er A. lamárckii oppført på listen over søknadspliktige planteslag i forskriften for fremmede arter. På grunn av vrien artsbestemmelse kan dette være samme planteslag som i handelen går under navnet A. laévis.

 

Amelanchier laevis blir ofte produsert i planteskolen som et flerstammet tre. Under løvsprett og blomstring får trærne et svakt rødlig skjær, som her fra Holocaust-minnesmerket i Berlin. Foto: Ole Billing Hansen

Glattsøtmispel har vært i kultur i Europa siden 1870. Hos oss blir plantene sjelden høyere enn 4-5 meter. Arten foretrekker nokså tørr jord. Den regnes som vinterherdig til sone 4. Alle søtmispelarter er enkle å etablere. De er vindsterke og lite utsatte for sykdom og skadedyr.

Kilder

Brander, P.E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, Københaven. 495 pp. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1976. Handbuch der Laubgehölze, bind I. Parey, Berlin og Hamburg. 486 s. ISBN 3-489-71222-6
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 pp. ISBN 87-7464-020-8  (Bind 1)
van de Laar, H.J. 1994. Amelanchier. Dendroflora 31:3-23