Caragana arborescens ‘Pendula’ – sibirertebusk med hengende greiner

En kultivar med krypende vekst kan bli til et lite tre med hengende greiner når kvister av den blir podet på en stamme. Trestørrelsen tilsier at det er plass til denne kultivaren i de fleste norske hager, på gravlunder og i andre grøntanlegg.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Det er stammehøyden som bestemmer høyden på treet, for skuddene vokser bare ut til siden og nedover. Greinene danner etter hvert en paraplyform med stive, hengende smågreiner. Kultivaren er kjent i handelen siden før 1856. Trærne blir små og kan egne seg i dagens privathager. Den er også ganske vanlig å se ved gravminner på kirkegårder. En stor fordel med kultivaren er et vinterherdigheten er like god som hos arten. Det vil si et planteslag som greier seg til sone 8.

Sibirertebusk har gule blomster i mai/juni.

Ordet Caragana er en latinisert form av det mongolske/tatariske lokalnavnet til sibirertebusk. Karaghan skal bety «svartøre» og viser til en lokal reveart –trolig på grunn av frøenes farge og form. Arten Caragána arboréscens Lam. finnes viltvoksende i Sibir og Mandsjuria. Der kan buskene bli opptil 6 meter høye. Arten har forvillet seg fra hager og finnes naturalisert på Østlandet og langs kysten til Hadsel. I Fremmedartslista 2018 er den plassert i kategorien HI. Arten er vurdert å ha stort invasjonspotensial, men liten økologisk effekt.

Kvisten er først grønn, seinere gulbrun med avskallende bark. Den har to små, brune, nålformete ørebladtorner ved hver bladfot. Vinterknoppene sitter spredt og om lag en tredjedel er dekket av bladfoten. Unge skudd har behåring. De fleste bladene er likefinnete, men ulikefinnete blader kan forekomme. Bladaksene som småbladene er festet til, er opptil 7 cm lange. Hvert blad har åtte til tolv elliptiske, opptil 2,5 cm lange, lysegrønne småblader. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 28. mai. Blomstene er gule og sitter én til fem sammen i bladhjørnene. De har opptil 6 cm langt skaft. Begeret er klokkeformet, noe oppsvulmet ved basis og har bredt trekantete tenner. Krona er om lag 2 cm lang. Fruktene er 3-6 cm lange, sylindriske, tilspissete og svakt behårete skolmer som tørker ut og åpner seg under modning. De inneholder flere frø, som ikke er giftige.

Modne belgfrukter hos sibirertebusk sprer frøene ved at de to halvdelene av belgene brått løsner og vrir seg til en spiral.

Sibirertebusk ble observert i Øst-Sibir omkring 1730. Frø ble tatt med til den botaniske hagen i St. Petersburg, og plantene ble etter hvert sendt derfra til ulike plantesamlinger og planteskoler. Arten er markedsført i Europa siden 1752, omtrent samtidig som Linné ga slekt og art navn.

Sibirertebusk egner seg til oppstamming og er mye brukt til hekk eller til buskasbeplantning. Plantene tåler beskjæring svært godt, og beskjæringen kan utføres når som helst i løpet av året. Arten er svært vinterherdig og blir regnet som sikker til sone 8. I nyere tid er det blitt vanlig med kraftige angrep av mjøldogg enkelte år, særlig på unge, vekstkraftige planter. Slike angrep er svært skjemmende, noe som har ført til at arten har mistet noe popularitet.

Sibirertebusk er en kontinental art som naturlig finnes på steder med stabilt kalde vintre. Arten trives ikke særlig godt i områder der det er mildt og fuktig, og den tåler ikke våte forhold. Plantene har svært lange røtter, noe som gjør at de kan ta opp vann fra et stort område, men det betyr også at det er vanskelig å flytte etablerte planter. Arten bør plantes soleksponert på tørre eller godt drenerte steder, gjerne der jorda er næringsfattig, for bakterieknoller på røttene sørger for å skaffe nitrogen fra lufta.

Det er podestedet på grunnstammen som avgjør høyden på planter av Caragána arboréscens ‘Pendula’, og kort stamme betyr at planten får såteform. Foto fra Warszawa i 2011

Frøene er næringsrike, og blir spist av ulike dyr. Umodne belger har også vært brukt som grønnsak av befolkningen i det viltvoksende området. Sibirertebusk kombinerer et lyst og lett bladverk med en ofte rik blomstring av gule blomster. Arten blir vanligvis formert med frø.

Kilder

Elven, R.; Hegre, H.; Solstad, H.; Pedersen, O.; Pedersen, P.A.; Åsen, P.A.; Vandvik, V. 2018. Caragana arborescens, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. (https://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/638)
Krüssmann, G. 1976. Handbuch der Laubgehölze, bind I. Parey, Berlin og Hamburg. 486 s. ISBN 3-489-71222-6
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 1)
Sandved, M; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget. 168 s. ISBN 82-529-2172-8