Agnbøk har særlig stor prydverdi under blomstringen om våren, når fruktene modner utover ettersommeren og om høsten når bladene får attraktiv, gul farge. Men prydverdien i blomstring og fruktsetting får vi ikke oppleve når plantene blir formklipt, for da blir de holdt tilbake i et juvenilt stadium.
Tekst: Ole Billing Hansen
Agnbøk (Carpínus bétulus L.) finnes viltvoksende i Europa og Lilleasia til Iran. Der kan trærne bli opptil 20, sjeldnere 30 meter høye og med stammetverrmål over 1,3 meter. Arten finnes forvillet her i landet, men nordgrensen for viltvoksende bestand er i Sør-Sverige og Danmark. Frittstående trær kan få massiv krone og bli opptil 200 år gamle.
Krona er bredt kjegleformet, men den kan ofte være uregelmessig hos eldre trær, særlig når trærne ikke står fritt. Stammebarken er glatt og grå med karakteristisk dreide barkåser langs stammen. Eldre trær får langsgående forhøyninger i barken. Vinterknoppene er 5-10 mm lange, smale og tilspissete. Unge kvister er runde og har lysegrå, dunaktige hår, men skuddene blir nærmest uten behåring utover i sesongen. Bladene er 6-12 cm lange, eggformete til avlangt eggformete og med 12 til 18 par nerver som er tydelig markert, særlig på undersiden. På oversiden ligger nervene nedfelt i bladplaten. Bladene kan minne om bøkeblader, men bøk har glattere bladoverflate. Hos agnbøk er bladene uregelmessig tannet med nærmest avrundet grunn, og undersiden har behåring på nervene. Bladfargen er friskt grønn i vekstsesongen og gul om høsten.
Trærne er sambo. Både hann- og hunnrakler overvintrer i knoppene og springer ut om våren. Blomstene er vindpollinert. Pollenproduksjonen er stor, men agnbøk er ingen viktig årsak til pollenallergi her i landet. Blomstringen kommer omtrent samtidig med løvsprett. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 18. mai, men den kan begynne opptil ti dager tidligere.
Hannraklene er hengende og opptil 3 cm lange. Hannblomstene har seks til 20 pollenblader og sitter enkeltvis bak hvert rakleskjell. Hunnraklene sitter endestilt og er først opprette, så hengende, opptil 12 cm lange og med fem til mer enn 20 par blomster. Hvert par sitter på et trelappet og ofte tannet høyblad. Høybladene utvikler seg fram til fruktene modner og blir til slutt 3-5 cm lange. De gir de hengende samlingene av frukter et karakteristisk utseende. Fruktene er avlange og om lag 5 mm lange. Til arten hører tre varieteter, og det er valgt ut kultivarer med avvikende vekst, bladform og bladfarge.
Agnbøk har vært brukt som hageplante i flere hundre år. Den ble særlig nyttet til høye hekker, lysthus og som innramming, bl.a. til tuneller og labyrinter. Småbladlind (Tília cordáta) tok etter hvert over fordi den er mer rasktvoksende, lettere å beskjære og, ikke minst, noe mer vinterherdig. Veden hos agnbøk er hard, men lett å forme uten at den sprekker. Derfor har den vært brukt til blant annet hjulakslinger, klubber, treskruer og pianodeler.
Agnbøk egner seg godt som frittstående trær i parker og langs gater, særlig når de blir plassert slik at krona får utvikle seg fritt. Arten blir også brukt til léplanting, men her i landet er den særlig plantet til formklipte hekker. Etter at plantene har fått vokse fritt i to-tre år, bør hekkene klippes hvert år, helst i løpet av vinteren eller et par ganger i vekstsesongen. Plantene blør mye når de blir beskåret om våren. Planter som blir holdt i ungdomsfasen på grunn av jevnlig beskjæring, beholder de visne bladene utover vinteren, slik som hos bøk. Rotsystemet søker tidlig nedover, noe som er fordelaktig for naboplanter. Agnbøk tåler nokså mye skygge og er nøysom med hensyn til jordbunnsforhold. Arten er kalktolerant og vinterherdig til sone 4 i Sør-Norge til Nord-Trøndelag.
Agnbøk blir formert med frø, men det kan være vanskelig å få frøene til å spire. Stiklingsformering er derfor et alternativ. Utvalgte kultivarer blir podet på grunnstammer av arten.
