I grøntanleggsbransjen bruker vi ofte navnet «kastanje» om arten hestekastanje (Aésculus hippocástanum). Enda vanligere er det å høre blant allmennheten – som i visen «Når kastanjene blomstrer i Bygdø allé». Men blant botanikere og dendrologer er kastanje ensbetydende med representanter i kastanjeslekta, og vanligst blant de tolv artene er edelkastanje.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Det er viktig å kjenne til denne forskjellen, for det er frøene fra edelkastanje – kastanjenøtter – som er spiselige, mens frøene hos hestekastanje er svakt giftige. Ristede kastanjenøtter er snacks som blir tilbudt på gater og torg i Sør- og Mellom-Europa om høsten.
Kastanjeslekta (Castánea) hører til bøkefamilien (Fagáceae) og har likhetstrekk med bøk. Edelkastanje (C. satíva Mill.) har trolig sitt opphav i området fra Balkan til Lilleasia og Nord-Iran, men arten har i dag et større utbredelsesområde. Trærne kan bli opptil 30-40 meter høye med bred krone og stammediameter mer enn fire meter, men her i landet blir de sjelden over 10 meter høye. Stammen har ofte skrudd vekst og tydelige furer og barkåser. Kvisten er kraftig og kantet av nedløpende striper fra bladfestet. Tidlig i sesongen er kvisten brunlig fiolett og har tettstilte, lyse korkporer. Vinterknoppene er 3-6 mm lange, spisse og har bare tre-fire knoppskjell. Unge skudd og bladundersiden er filthåret, men behåringen forsvinner i løpet av sommeren. Bladoversiden er glinsende grønn. Bladene er 12-25 cm lange, lansettformet, grovt tannet og med mange parallelle nerver.
Blomstringen kommer i juli. Raklene kan inneholde blomster av begge kjønn. De nederste raklene på skuddet er lange og består vanligvis bare av hannblomster. Lengre oppover på skuddet dannes kortere rakler. De nederste blomstene på disse er hunnlige, mens de øvre kan være hannlige. Hannraklene er 15-30 cm lange med grønnlig hvite og duftende blomster, mens rakler som i hovedsak består av hunnblomster, bare er 4-6 cm lange. Hver hunnblomst er liten og uanselige. Frøhusene er derimot 4-7 cm lange, piggete og gulgrønne. I hvert frøhus finnes det ett til fem kastanjebrune frø som er 2-3 cm lange. Ved modning sprekker frøhuset opp i fire deler slik at frøene blir fri og kan spres. Arten er tilpasset vindpollinering.
Edelkastanje har trolig vært dyrket i mer enn 3000 år på grunn av de spiselige nøttene, men arten er også et verdifullt tømmertre i Sør-Europa. Trevirket skal være sterkere mot råte enn eik, men tykke stammer har lett for å sprekke opp. Trærne er også vakre parktrær. Et stort antall kultivarer er valgt ut til nøtteproduksjon. Også kultivarer med avvikende kroneform, bladfarge og bladform finnes, men slike er svært sjelden plantet her i landet. Arten blir formert med frø, mens kultivarene blir podet på en grunnstamme av arten.
Edelkastanje skal være svært tolerant mot lave pH-verdier i jorda og tåler planting på næringsfattig sandjord. Jorda må imidlertid være godt drenert. Arten vokser heller dårlig på kalkrik jord. I Norge er den bare aktuell på steder med varm, gjerne tørr sommer. Trærne får lett skader ved lav vintertemperatur. Noen nøtteproduksjon kan vi dessverre ikke regne med. Edelkastanje bør ikke plantes ut over sone 3.
