Solsypress er en østasiatisk art som er heller sjelden plantet her i landet. Men dvergformer kan vi se av og til. De er ofte brukt på steder der plassen er begrenset.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Solsypress (Chamaecýparis obtúsa Sieb. & Zucc.) Endl.) finnes viltvoksende i Japan. Der kan trærne bli opptil 40 meter høye med 2 meter tykk stamme. Krona er tettvokst og bredt kjegleformet. Barken er rødbrun og nokså glatt, men enkelte tynne remser av ytterbarken kan løsne. Skuddspissene er hengende. Baret er mørkegrønt på oversiden og har godt synlige, hvite merker på undersiden. Bladene er svært små og skjellformet. De sitter tett, parvis motstilt, overlapper hverandre og dekker kvisten godt. Flatebladene er uten kjertel. Konglene er runde og om lag 1 cm brede med en liten brodd på det inntrykte midtpartiet. Arten er svært sjelden plantet hos oss. Vi bruker isteden én av flere kompakte kultivarer som sjelden eller aldri setter kongler.
C. obtúsa ’Nana Gracilis’ er den mest vanlige kultivaren hos oss. Det er en dvergsort som ikke setter topporienterte skudd. Eldre planter får kompakt kjegleform og blir bare opptil 2 meter høye, mens unge planter har mer uregelmessig fasong. De kan minne om bonsaiplanter. Skudd og blader sitter tett. Greinene peker ut til siden og danner en vridd og krum vifteform. Barfargen er mørkegrønn med lysere skuddspisser.
Solsypress er kjent i Europa siden 1861, men dvergformene har trolig kommet til seinere. Vi planter gjerne disse i steinbed og på andre steder der plassen er begrenset. Den spesielle greinstrukturen og den friske grønnfargen gjør at plantene samspiller bra med andre småvokste planteslag. Solsypress trives dårlig i tørt klima og på kalkrik jord. Med jevn fuktighet og godt med mold jord trives plantene bedre. Erfaringer tyder på vinterherdighet tilsvarende sone 3.
Kultivaren blir formert med stiklinger eller podes på en grunnstamme av arten.
