I seilskutetiden var det noen sjømenn som tok med seg frø eller planter av ertesypress fra Japan til hjembyen på Sørlandet. Derfor kan vi i dag finne store eksemplarer av arten i byer langs sørlandskysten.
Tekst: Ole Billing Hansen
Ertesypress (Chamaecýparis pisífera (Sieb & Zucc.) Endl.) finnes viltvoksende i fjellområder mer enn 2000 moh. i Japan. Der kan trærne bli opptil 40 meter høye. De får kjegleform og etter hvert mer uregelmessig, bred søyleform. Barken er rustbrun og flakner etter hvert av i tynne trevler. Greinene sitter vannrett, og sidegreinene er lite hengende.
Baret har godt synlige hvite tegninger på undersiden. Bladene er 2-3 mm lange og mer tilspisset enn hos andre Chamaecýparis-arter. De avgir en syrlig, harpiksaktig lukt når de blir knust. Flatebladspissen på kvistens overside er ikke tiltrykt, men noe oppbøyd. Derfor føles det som om kvisten har mothaker.
Hannblomsterstandene er små og gulbrune. Konglene er 4-7 mm brede og modner fra grønt til brunt i løpet av ett år. Hver kongle har seks til ti kongleskjell med en lite merkbar spiss på et dypt innsunket midtparti. På hvert kongleskjell sitter ett eller to frø med en bred frøvinge.
De første plantene av ertesypress ble innført fra øya Hondo i Japan til Europa i 1860. Den opprinnelige arten er heller lite plantet her i landet, men langs Sørlandskysten er det slett ikke uvanlig med 10-15 meter høye trær i eldre hager. Hos oss blir ertesypress et middels stort tre.
Chamaecýparis trives generelt best når plantene står soleksponert i jord som er godt drenert, gjerne jord med litt lav pH og som helst ikke tørker for lett ut. Plantene er robuste i bymiljø, men de trives dårlig i vind. Art og kultivarer tåler beskjæring godt, forutsatt at man ikke klipper så hardt at alt grønt bladverk på kvistene blir fjernet.
Ifølge Fremmedartslista 2018 er det ingen kjent risiko med ertesypress. Konklusjonen lyder: «Arten har lite invasjonspotensial og ingen kjent økologisk effekt.»
