I motsetning til kultivarer med hengende greiner innen mange andre arter blir hengeformer av bøk store, plasskrevende trær. De var særlig populære i landskapshagene på 1800-tallet, men den arkitektoniske kroneformen er fortsatt interessant i noen sammenhenger.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Individer av bøk med hengende greiner og vanlige grønne blader går under betegnelsen Fágus sylvática L. f. péndula. Den kultivaren som oftest blir markedsført med kultivarnavnet F. sylvática ‘Pendula’, ble funnet i England i 1836. Det ble raskt et populært innslag i landskapshagene, som etter den tids oppfatning gjerne skulle ha innslag av stemningsskapende «sørgetrær», det vil si treslag med hengende greiner.
Kultivaren vokser ganske seint som helt ungt tre, men etter hvert blir de grove greinene nærmest vannrett utstående, mens sidegreiner og kvister henger loddrett. Kultivaren blir formert ved poding på grunnstammer av vanlig bøk. Dersom en ønsker høyere stamme enn ca. to meter, må hovedskuddet bindes strengt opp inntil treet har nådd ønsket stammehøyde. Trærne danner deretter nye etasjer med greiner av seg selv. Trær av slike hengeformer av bøk kan til slutt bli 10-15 meter høye, mens krona samtidig blir 20-25 meter bred. Innunder krona med de hengende greinene blir det etter hvert et stort rom som kan brukes som et levende lysthus eller til lek og gjemsel. Skudd og greiner som når ned til bakken, kan komme i konflikt med grasklipping og annen skjøtsel.
I dagligtale blir kultivaren kalt «hengebøk» på norsk. Den regnes som herdig til sone 4.
