Rødbladet bøk blir store, majestetiske trær med bred krone. Trær med slik avvikende bladfarge forekommer av og til i naturen og har vært tatt i kultur helt siden 1700-tallet. De ble spesielt populære i landskapshagene på 1800-tallet.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Derfor finner vi mange «blodbøk»-trær i folkeparkene som ble etablert i mange norske byer på denne tiden. Men rødbladet bøk (Fágus sylvática L. f. purpúrea) ble plantet også i andre sammenhenger, som på gravplasser og i større herskapshager. Av og til ser vi også bøk med rødt bladverk plantet i formklipte hekker. Da har planteskolen sortert ut rødbladete frøplanter på et tidlig stadium i produksjonen, fra morplanter som har røde blader. Frøplantene vil ha blader med noe ulike rødnyanser.
Den kultivaren som har vært markedsført fra Tyskland og Nederland i lengre tid, går under navnet F. sylvática ‘Atropunicea’ og må podes. Atropunícea betyr «høyrød» og viser til de mørkerøde bladene. Rett etter løvsprett er bladene lysere røde, og høstfargen er også lysere enn bladfargen ellers i vekstsesongen. Bladverket får sterkest rødfarge når trærne står fullt soleksponert. Skyggeblader blir nærmest bare mørkegrønne. Med unntak av pigmenteringen har kultivaren de samme karaktertrekkene som vanlig bøk. Trærne blir like høye og får samme kroneform som arten.
Det finnes en rekke rødbladete kultivarer, og frø fra rødbladete individer vil gi en viss andel avkom med blader med rød farge. Vi regner kultivaren og andre rødbladete bøk som herdige til sone 4 i innlandet og sone 5 i kyststrøk.
