Bladverket hos kaukasusask er lett og dekorativt med vakker høstfarge. I vekstsesongen gir trærne en behagelig skygge og kan nærmest minne om akasietrær. Kultivaren med de røde årsskuddene egner seg som gatetre og til planting på torg og ved parkeringsplasser.
Tekst: Ole Billing Hansen
Kaukasusask (Fraxinus angustifólia Vahl) finnes viltvoksende i Sør-Europa, Nord-Afrika og Lilleasia. Arten har underarten F. angustifólia ssp. oxycárpa og er også blitt kalt F. oxycárpa Willd. Kultivaren er en hannklon og setter ikke frukter. Den har derfor ingen mulighet til å spre seg i norsk natur.
Treslaget vokser raskt og danner et 10-12 meter høyt tre med gjennomgående stamme og luftig, men likevel kompakt, 8-10 meter bred krone. Årsskuddet hos F. angustifólia ’Raywood’ er rødt. Moden årskvist er snau, olivenbrun med spredte, gråbrune korkporer. Knopper og blader sitter motstilt. Vinterknoppene er mørkebrune og fint behåret.
Bladskaftet er rødlig og 3-5 cm langt. Hvert blad har ni til tretten smalt lansettformete, 4-8 cm lange småblader uten skaft, men med utdratt spiss. Til sammen er de ulikefinnete bladene 17-26 cm lange og 10-13 cm brede. Bladranden har spredtsittende, spisse tenner. Oversiden er blankt mørkegrønn, mens undersiden er lysere og snau, men med rødlig skjær mot slutten av vekstsesongen. Om høsten skifter bladene farge til vakkert oransjerødt og fiolettpurpur, særlig etter en varm vekstsesong. Blomstene er nokså uanselige og sitter i tette knipper på naken kvist om våren.
Arten ble introdusert i Vest-Europa omkring 1815. Kultivaren er valgt ut blant frøplanter i Sewell’s planteskole nær Adelaide i South Australia omkring 1910 og ble fram mot 1920 dyrket på den nærliggende eiendommen Raywood. Herfra ble den innført til England og markedsført fra 1928. Kultivaren ble introdusert i Nord-Amerika i 1956, og siden 1979 er den blitt svært populær der. Den er vanlig plantet som gatetre i England og Nederland og blir dessuten karakterisert som et utmerket park- og gatetre i Sverige. Kultivaren inngår i det danske Bytræarboretet. I Sverige blir planting av kultivaren anbefalt til og med sone 3. I prosjektet «Planter for norsk klima» ble den plantet i Treforsøksparken ved NMBU, Ås i 2006. Askeskuddsyke er dessverre påvist på arten, og etter vinteren 2010/11 døde alle de fire trærne, trolig av frostskade. Planting her i landet bør derfor begrenses til vintermilde kyststrøk.
Kultivaren foretrekker et heller tørt voksested, men kan også klare seg på fuktige steder. Jorda bør være næringsrik og kalkholdig. Et gruntliggende rotsystem kan skape problemer ved at røttene etter hvert løfter asfalten i fortau og gangveier. Røtter i jordoverflaten kan også gi problemer ved klipping av grasplen.
F. angustifólia ’Raywood’ blir podet på en grunnstamme av arten eller F. excélsior. Kultivaren trenger beskjæring for å danne en symmetrisk krone med gjennomgående stamme og sterke sidegreiner. Beskjæringen bør sørge for at de viktigste sidegreinene sitter med passe avstand, og man bør beholde sekundære sidegreiner i noen år for å sikre stammens og sidegreinenes tykkelsesvekst. Store sidegreiner bør ikke sitte motstilt langs stammen. Dette vil kunne resultere i svake greinfester og avflekking av greiner. Erfaringer fra det danske Bytræarboretet tilsier at man ikke bør formklippe eller knutekolle denne kultivaren, ettersom den ved kraftig beskjæring kan sette opptil tre meter lange, nye årsskudd.
