Korstorn kan i kroneform og utseende minne om afrikanske akasietrær, men det dreier seg om en amerikansk art som blir mye nyttet i grøntanlegg på sørligere breddegrader. Hos oss bør vi bare plante korstorn i de beste kyststrøk, men likevel finner vi storvokste eksemplarer av treslaget enkelte steder også her i landet.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Korstorn tilhører erteblomstfamilien, eller dersom vi følger en alternativ botanisk inndeling, familien Caesalpiniáceae, én av tre familier i den i så fall oppsplittede erteblomstfamilien (Fabáceae). Slekta Gledítsia omfatter tolv arter i Nord- og Sør-Amerika, Sentral- og Øst-Asia, samt tropisk Afrika, men det er kultivarer av G. triacánthos som er vanligst å finne i nordeuropeiske grøntanlegg.
Korstorn finnes viltvoksende i elvedaler og blandet løvskog i de østlige delene av Nord-Amerika, fra de store sjøene i nord til Florida i sør. Arten opptrer ofte som pionérart. I naturen blir trærne opptil 40 meter høye med en karakteristisk flat og bred krone. Hos oss blir trærne sjelden høyere enn 20 meter. Løvsprett kommer så seint om våren at man kan mistenke at treet er dødt. Bladfall kommer derimot tidlig, så hos oss blir trærnes årlige tilvekstperiode kort.
Stammen er høy, slank og spredt besatt med kraftige, sylskarpe, enkle eller sammensatte greintorner. Bladene er ulikefinnete og 15-20 cm lange, og enkelte av de 20-30 småbladene kan dessuten være ulikefinnet, slik at bladene blir dobbeltfinnete. Bladene er blanke, lysegrønne og får gullgul høstfarge. Blomstringen kommer i juni-juli. De grønlige erteblomstene sitter i 5-7 cm lange klaser. Blomstene dufter og inneholder mye nektar som lokker til seg bier og andre insekter. Belgene er kjøttfulle og opptil 40 cm lange. Modne frukter blir ofte hengende på trærne lenge etter bladfall. I Nord-Amerika er umodne frukter blitt brukt til å framstille legemidler og søtt øl.
Amerikanske planteskoler har valgt ut mange kultivarer av korstorn. Disse hører som regel til den tornfrie formen G. triacánthos f. inérmis og avviker særlig i kronefasong og bladfarge. G. triacánthos ’Sunburst’ (D.B. Cole 1954) er mest kjent. Den har bredt kjegleformet krone med omtrent vannrette sidegreiner og blader som er gulaktige i en periode etter løvsprett. G. triacánthos ’Skyline’ (D.B. Cole 1957) blir et stort tre med gjennomgående stamme og luftig, kjegleformet krone. Bladene er store og litt læraktige. Trærne rekker å få fin høstfarge også i Sør- og Midt-Sverige.
Hos oss må korstorn få en lun, solrik plass i sone 1 til 3. Arten er imidlertid ikke kravstor med hensyn til jordfuktighet og næringstilgang. Svenske erfaringer tilsier likevel at den trives best på kalkholdig jord. Trærne har et utbredt rotsystem som er følsomt for uttørking, tråkk og mekanisk stress. De er derimot ikke utsatt for sykdom. Korstorntrær må alltid omplantes med klump. Det kan være vanskelig å lykkes med omplanting av store trær, og planting bør uansett størrelse foregå om våren.
G. triacánthos ‘Skyline’ ble plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2008. Trærne viste gode takter de første årene, men på grunn av omfattende vinterskader etter to vintre mot slutten av forsøksperioden, kan ikke treslaget anbefales for planting i sone 4. Tre kultivarer av korstorn er plantet i tresamlingen i Dronning Eufemias gate i Oslo, blant dem de nevnte G. triacánthos ‘Sunburst’ og G. triacánthos ‘Skyline’. I tillegg finnes den tornfrie formen G. triacánthos f. inermis, også kalt G. triacánthos ‘Inermis’ i samlingen. Denne er for øvrig også plantet i borggården ved kulturhuset i Ås.
