Tulipantreet er en sjeldenhet i norske parker, selv om treslaget er tilstrekkelig vinterherdig og klarer seg til sone 3 til 4. Arten er en slektning av magnolia og har 4-5 cm brede, gulgrønne blomster i juni-juli. Bladene kan knapt forveksles med bladverket hos noe annet treslag.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Her i landet er det først og fremst den nordamerikanske arten av tulipantre (Liriodéndron tulipífera L.) vi kjenner, og fram til 1901 var dette regnet som den eneste arten i slekta. Men det finnes også en kinesisk art (L. chinénse), som blir et mindre tre og som trolig også er mindre vinterherdig. Det amerikanske tulipantreet ble innført til Europa fra de østlige delene av Nord-Amerika for første gang omkring midten av 1600-tallet.
Det nære slektskapet med magnolia ser vi først og fremst på blomstens utforming. Blomstene sitter enkeltvis og endestilt. Hver blomst har seks overlappende, gulgrønne blomsterdekkblader som peker framover og gir den et utseende som kan minne om en tulipan. Hvert dekkblad har en oransje flekk ved basis og en bred, oransje stripe på innsiden. Utenfor de seks største blomsterdekkbladene sitter tre mindre, mer grønnlig hvite dekkblader som peker utover eller er litt tilbakebøyd. Inne i blomsten finner vi et stort antall skruestilte, om lag én cm lange, gule pollenblader og et stort fruktemne satt sammen av opptil 70 tettsittende fruktblader på en søyleformet akse. Frukten er 6-8 cm lang og kan minne om en kongle. Hver frukt inneholder mange delfrukter med spisse vinger.
Tulipantrær utvikler typisk en kraftig, gjennomgående stamme. Etter hvert danner skrått opprettvoksende til horisontale sidegreiner sammen med toppen en bred eller kjegleformet krone. Stammebarken er lysegrå, korkaktig og fint mønstret med langsgående furer og ribber.
Vinterknoppene er sammentrykte og blådoggete. De sitter beskyttet av to omsluttende, varige akselblader. De friskt grønne bladene har et 5-10 cm langt skaft og en 4-10 cm lang og minst like bred bladplate. Unge, vekstkraftige trær kan ha nær dobbelt så store blader. Hvert blad har en særegen form og er uten bladspiss. De ser ut til å være brått avkuttet. Omrisset for øvrig er kjennetegnet ved ett til to par kort tilspissete lapper. Dersom frosten ikke kommer for brått på, får bladene lysende gul høstfarge før de faller av.
Liriodéndron krever næringsrik og moldholdig jord som aldri tørker helt ut. Inntil trærne er godt etablert, bør de skjermes og gjerne stå i halvskygge. Likevel er siste årsvekst hos ungplanter noe utsatt for toppfrysing, slik at kronedanningen ikke alltid blir helt normal under våre klimaforhold. I Nord-Amerika vokser arten i næringsrike elvedaler sammen med rødlønn (Ácer rúbrum), ambratre (Liquidámbar styracíflua) og amerikansk alm. Enkelte viltvoksende trær er funnet å være 50 til 60 meter høye. Trær som er formert med frø, har en ungdomsfase på om lag 15 år. Det vil si at man ofte må være tålmodig for å oppleve blomstring, men når treet først har gått over i blomstringsfase, finner vi blomstene spredt i hele krona, også på de laveste greinene. Eventuell omplanting av tulipantrær bør foregå om våren.
Den potensielle trestørrelsen tilsier at tulipantrær først og fremst hører hjemme i parklandskap, men fra Tyskland er arten også omtalt som et egnet gatetre. Arten skal tåle bymiljøet godt. Her i landet kan vi ikke forvente de helt store tredimensjonene. Et eksemplar av tulipantre har stått i universitetsparken ved NMBU siden 1958 og er i dag om lag åtte meter høyt. Liriodéndron tulipífera er også blant de 57 ulike treslagene som ble plantet i Dronning Eufemias gate i Oslo. Treslaget er også representert i enkelte andre norske botaniske hager og arboreter. Det finnes flere kultivarer av L. tulipífera på markedet. ‘Aureomarginatum’ har gulbrokete blader og blir bare om lag halvparten så stor som arten. Det finnes også en kultivar med slank krone, L. tulipífera ‘Fastigiata’.
