Bor du på et sted med gode sommertemperaturer og tilnærmet frostfrie vintre, helst i sone 1 eller 2, kan du forsøke å plante et keisertre. Dersom du lykkes med etableringen og plantene setter blomsterknopper som klarer seg gjennom vinteren, er du garantert et flott blikkfang når de blekfiolette blomstene springer ut i mai/juni.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
I Skandinavia bruker vi bare arten keisertre (Paulównia tomentósa (Thunb.) Steud.) av ei slekt som omfatter seks til ti ulike arter. Alle finnes viltvoksende i Kina. Keisertre ble innført til Frankrike via Japan i 1834 og til England fire år seinere. Treet i Jardin des Plantes i Paris blomstret første gang i 1841. Mer enn 20.000 planter er blitt produsert fra frøene til dette treet. I Nord-Amerika finnes arten ofte forvillet, og den er naturalisert enkelte steder. Disse plantene hører trolig til varieteten P. tomentósa var. lanáta, som ble innført til USA av Ernest Wilson i 1907. Keisertre ble tidligere ført til maskeblomstfamilien, men regnes i dag som en del av trompettrefamilien (Bignoniáceae) sammen med slektningen Catálpa.
Keisertreet blir i sitt hjemland opptil 15-20 meter høyt. Når trærne står fritt, blir krona bred, med hovedgreiner som buer utover og opp fra stammen. Årsskuddene hos unge individer er tykke, hule og dekket av kraftig filtbehåring. Bladene sitter motstilt og er 15-30 cm lange, 12-25 cm brede og ofte med hjerteformet grunn og kort tilspissing. Blader på kraftigvoksende skudd kan være lappete med tre til fem og opptil ni lapper. Slike blader kan ha en nær 50 cm lang bladplate. Bladoversiden er matt gressgrønn og behåret. Undersiden er tett gråfiltet, og bladranden er ujevnt tannet. Bladene får ikke høstfarge, men faller av grønne.
De duftende blomstene sitter i 20-30 cm lange, endestilte, kjegleformete topper med én til tre kranser. Hver blomst er samkront og traktformet med et 5-6 cm langt kronrør, en skjev, femlappet krage, fire pollenblader og én griffel. Innvendig har de blekfiolette blomstene gule striper og flekker. Frukten er en læraktig, eggformet, om lag 3 cm lang kapsel sammensatt av to deler og med tallrike frø inni. Fruktene sitter flere sammen i topper som kan minne om drueklaser.
I Kina finner vi ofte keisertrær plantet som skyggegivere ved buddhistiske templer. Trærne er verdsatt både for sine prydegenskaper og fordi insekter trives dårlig på trærnes hårete blader. Slektsnavnet er gitt til minne om den nederlandske prinsessen Anna Paulowna (1795-1865), mens artsepitetet refererer til de behårete skuddene og bladene.
Keisertre hører nok først og fremst hjemme i grøntanlegg lenger sør enn Skandinavia, selv om det finnes flere velutviklede eksemplarer i Malmö og København. I flere år fantes et mindre eksemplar av arten på en lun plass i Botanisk hage på Tøyen i Oslo, men en kald vinter tok knekken på dette treet. Nå er det plantet et par nye eksemplarer med aksesjonsnummer fra 2008 i plantesamlingen.
Keisertreet krever en beskyttet, varm og solrik plass. Jorda bør være moldrik eller leirholdig og aldri tørke helt ut. For at trærne skal sette blomsterknopper må sommeren være lang og temperaturen høy. Neste flaskehals er overvintringen. Blomsterknoppene blir lett ødelagt dersom vinteren ikke er svært mild. Selv i de beste klimastrøkene her i landet kan vi ikke regne med årviss blomstring hos keisertre. Men også planter uten blomster kan være imponerende, på grunn av de svært store bladene. Plantene utvikler særlig store blader dersom de blir sterkt beskåret på ettervinteren, styvet eller om de danner kraftige rotskudd. Årsveksten etter frostskade eller kraftig beskjæring kan bli svært stor, gjerne mer enn to meter.
