Her i landet er hvitgran kjent for stor vinterherdighet og vindtoleranse. Arten har vært brukt til leplanting på værharde steder. I dag bruker vi først og fremst dvergformer av arten i norske grøntanlegg, som privathager og gravplasser.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Hvitgran (Pícea glaúca (Moench) Voss) finnes viltvoksende i nordlige deler av Nord-Amerika. Arten danner polar skoggrense sammen med svartgran (P. mariána). Hovedutbredelsen er dermed i Canada. I naturen blir trærne opptil 25 meter høye, med stammetverrmål opptil 2 meter, men her i landet blir de atskillig mindre voluminøse. Arten har vært plantet som skogstre og til leplanting. Den finnes forvillet enkelte steder her i landet. Fremmedartslista 2018 vurderer arten til å ha moderat invasjonspotensial og liten økologisk effekt (LO).
Stammebarken er tynn og lysegrå, men den blir etter hvert mørkere med hvitaktige sprekker og avflakende skorper. Krona er kjegleformet og greinene horisontale eller nokså hengende. Kvisten er gulbrun og uten behåring. Knoppene er eggformete og lysebrune. Smågreinene er tett besatt med nåler, som er rombiske i tverrsnitt. Nålene er 8-18 mm lange, stive, ofte bøyde på oversiden av kvisten, og som regel med en avrundet, lite stikkende ende. De er blålig grønne og har lik farge på alle fire sider. Knuste nåler avgir en sterk lukt som kan minne om solbær. Modne kongler er sylindriske, lysebrune, bare 3-6 cm lange og med brede, avrundete kongleskjell. Konglene faller av treet ved modning.
Til arten hører en rekke kultivarer og to varieteter: P. glaúca var. albertiána (a.= etter den kanadiske provinsen Alberta) med utbredelse i den kanadiske delen av Rocky Mountains, og P. glaúca var. porsíldii (p.= etter den danske botanikeren Morten Pedersen Porsild (1872-1956)). Denne forekommer viltvoksende i Alaska og Yukon. Begge varietetene har behåret kvist, og P. glaúca var. albertiána kan vokse til 45 meter høye trær, med om lag 2 cm lange nåler og noe harpiks på knoppene. Arten hybridiserer lett med P. sitchénsis, og den naturlig forekommende hybriden P. x lútzii (etter H.J. Lutz som fant den i Sør-Alaska i 1850) er en særlig vinterherdig hybrid for nordlige kystområder. Den er i Fremmedartslista 2018 plassert i kategorien med stor risiko for norsk natur (SE).
Hvitgran har også vært kalt P. canadénsis B.S.P og P. álba Link. Arten er svært vinterherdig og sterk mot vind. Den blir ikke så høy og bred som andre granarter og egner seg derfor bedre til klipte hekker. Hvitgran er lyskrevende og vindtolerant. Den tåler å stå på fuktige voksesteder og i kystklima med kjølige somre. Vi kan plante arten til sone 7, men vi bør velge nordlige frøkilder.
